Israel - offer og overgriper

ISRAEL: Siden statens opprettelse i 1948, har Israel gjort seg avhengige av offerstatusen for å legitimere politiske handlinger som bryter med internasjonale konvensjoner, folkerett og FN-resolusjoner.

Bakgrunnen for opprettelsen av den jødiske nasjonen etter andre verdenskrig, var endelig å gi jødene et hjemland etter hva de hadde gjennomgått av ufattelige grusomheter under nazistenes morderiske galskap. Det unike ved Holocaust i verdenshistorien, ga den israelske statsdannelsen en moralsk kapital som ingen annen nasjon var i nærheten av å kunne vise til.

ETTER VERDENSKRIGENS slutt i 1945, var det neppe noen som trodde at arven fra Holocaust skulle bli vanæret og tråkket på slik det i praksis har skjedd med Israels rekke brudd på menneskerettigheter og folkerett, langvarige undertrykkelse av palestinerne i de okkuperte områdene og annektering og konfiskering av palestinsk eiendom (som i praksis er å regne for regelrett tyveri av nærings- og livsgrunnlaget til den palestinske sivilbefolkningen). Eksempelvis ble tusener av palestinere fordrevet fra sine landområder fordi de ikke passet inn i det sionistiske prosjektet om en mest mulig rendyrket jødisk stat, hvor sammenfallet mellom territoriet og det kulturelt-religiøse ble forsøkt optimalisert. Det ble ikke tatt hensyn til den eksisterende befolkningen - palestinerne - som i ualminnelige tider hadde bebodd området de nå måtte flykte ifra. I den sionistiske retorikk, ble den jødiske terroren i sin tid sett på som en legitim kamp og tvingende nødvendig som ledd i den israelske statsdannelsen. Ifølge den jødiske forfatter Norman Finkelstein, er det et skille mellom de faktiske historiske hendelsene, som det nazistiske Holocaust omfatter, og Holocaust-industrien som et mektig ideologisk våpen for å tilbakevise enhver kritisk ytring som rettes mot de mange israelske brudd på menneskerettigheter og folkerett(«The Holocaust Industry: Reflections on the Explotation of Jewish Suffering» Verso 2000). Finkelstein viser hvordan skiftende israelske politikere og ledere har brukt arven fra Holocaust på manipulerende måter for å stemple kritikere av staten Israel som useriøse, antisemitter og jødehatere. Offerstatusen, i kraft av arven fra Holocaust, er videre blitt knyttet sammen med den religiøse forestillingen om jødisk utvalgthet («Guds utvalgte folk»), en kombinasjon som er blitt brukt for å rettferdiggjøre det sionistiske prosjekt på bekostning av palestinerne.

ISRAEL HAR helt siden statens opprettelse i 1948 gjort seg avhengige av offerstatusen for å legitimere politiske handlinger som bryter med internasjonale konvensjoner, folkerett og FN-resolusjoner. Ved å påberope seg offerstatus, gir de seg selv en blankofullmakt til å handle på tvers av verdenssamfunnet. Det uttrykkes slik en grunnleggende mangel på politisk anstendighet. Israel krever å bli behandlet som alle andre nasjoner, og mener at et negativt fokus i for sterk grad rettes mot den jødiske nasjonen. Samtidig skyver landet Holocaust-arven foran seg for å fremstå som immune for legitim kritikk. Offerstatusen som er en politisk investeringsstrategi med uante muligheter, burde være en grunn for Israel til å respektere livets ukrenkelighet. Det er likevel det motsatte landet viser gjennom sine handlinger. Med undertrykkelsen av palestinerne og den militære aggresjonen og krigen i Libanon, fremstår ikke Israel som noen god forvalter av den moralske kapitalen, men har inntatt overgriperens rolle når den libanesiske nasjonen og dets folk, kollektivt avstraffes for Hizbolla-geriljaens tilfangetaking av israelske soldater og beskytninger av nordisraelsk territorium med raketter.

ØKENDE OPPSLUTNING omkring militante islamister skyldes langt på vei en desperasjon over de rådende miserable forholdene. Det er en forståelig blanding av berettiget raseri og en bunnløs fortvilelse som retter seg mot en brutal krigsmakt som med sine handlinger har ruinert Libanon og satt det flere tiår tilbake i utvikling. På denne måten har Israel skaffet seg mange nye fiender i tillegg til de som fantes fra før. Hvor mange nye selvmordsbombere vil ikke denne nye krigen resultere i? Når det ikke lenger synes å være noen annen utvei, kan valget fortone seg desto enklere om å slutte seg til fundamentalistiske grupper og deres markerte brudd med politiske krefter som anses for å være illegitime og handlingslammende. Det fundamentalistiske alternativ kan under slike omstendigheter bli betraktet som det eneste riktige. Ikke fordi det gir enkle løsninger, men fordi diplomatiet ikke synes å føre fram eller den internasjonale rettsorden slettes ikke fungerer (jamfør de doble standardene i internasjonal politikk). I en politisk og kulturell kontekst som er preget av vedvarende konflikter og krigshandlinger, vil dessuten ekstreme synspunkter og konspirasjoner få en sterkere meningsfunksjon. En polarisert og tilspisset politisk diskurs, tillater i mindre grad pragmatisme og kompromisser, som anses som tegn på svakhet.

VÅRE HJEMLIGE israelvenner bifaller i praksis den israelske militære aggresjonen og statsterrorismen. Araberne, islam og ikke minst palestinernes eksistens, er i deres øyne årsaker til problemene. Israel fremstilles på sin side alltid som det store offeret. Det er nesten noe rørende med hvordan israelvennene hver eneste gang iler til for å forsvare Israels ugjerninger. Israel blir fremstilt som et land som er gjenstand for omgivelsenes hat, omringet av arabiske fiender. Derfor har angivelig ikke Israel annet valg enn å ty til drastiske militære midler for å bevare sin fortsatte eksistens. Det er i denne sammenhengen at israelvenner i Norge og andre steder, begår en fatal feil i å blindt unnskylde og forsvare hva enn den israelske krigsmaskinen måtte finne på av overgrep og grusomheter, det være seg mot sivilbefolkningen på Gaza-stripen eller i Libanon. Utvilsomt er det viktig å påpeke at ikke alle israelere deler og er enige i den offisielle politikken. Det finnes humanistiske motkrefter i det israelske samfunnet som er sterkt kritiske mot den offisielle politikken, og som mener at Israels aggresjonspolitikk bærer et stort ansvar for de problemene landet har med palestinerne og sine nærområder som i Libanons tilfelle. De som ser på seg selv som virkelige israelvenner, bør legge seg dette på minne.