Israel og retten til selvbestemmelse

RAHAMIMHOFF-HONIG,

pressetalskvinne ved den israelske ambassaden argumenterer i debattinnlegget «Flyktningene og Israel»(01.09.04) for at de palestinske flyktningene ikke skal få lov til å vende tilbake til sine hjem i Israel.

Under krigen i 1947-1948 flyktet flere hundre tusen borgere av mandatområdet Palestina fra sine hjem. I mai 1948 erklærte staten Israel sin uavhengighet. I juli samme år hindret Israel ikke-jødiske flyktninger i å vende tilbake til sine hjem. Det var ikke selve flukten som utgjorde den palestinske katastrofen (nakba), men at flyktningene etter krigens slutt møtte stengte grenser.

De fire millioner flyktningene venter fremdeles på å få lov til å reise hjem. Siden 1948 har deres krav blitt sett på som selve kjernen i konflikten. Rahamimhoff-Honig vedgår at Israel og palestinerne må finne en «rettferdig» løsning for flyktningene, og at dette er et av de vanskeligste spørsmålene som må løses.

Hennes hovedpoeng er at dersom palestinerne returnerer til sine hjem, vil det «føre til en grunnleggende endring i Staten Israel sin karakter» og det vil true Israels «rett til selvbestemmelse».

Palestinerne er rede til å akseptere det jødiske folks tilknytning til landet Israel/Palestina. Men retten til selvbestemmelse tilhører alle folk i et land, ikke bare én bestemt religiøs eller etnisk gruppe. For å oppnå fred, må etniske grupper definere sin politiske fremtid sammen.

Rahamimhoff-Honig trekker fram resolusjon 181 fra 1947 der FNs generalforsamling anbefalte en deling av Palestina. Resolusjonen anbefalte at alle arabere innenfor den jødiske staten skulle forbli der som likestilte borgere av Israel. Samtidig skulle jødene i de arabiske landene få de samme rettigheter.

FNs «veikart» viser frem mot en tostatsløsning på konflikten, men spesifiserer ikke den etniske eller religiøse karakteren til de to statene. Det er klart at jødiske israelere kan fortsette å være knyttet til Israel som et nasjonalt hjemland. Men en må huske på at Israel fra det internasjonale samfunnets side alltid var ment å være en mangfoldig stat, ikke kun en jødisk stat.

Det Israel som FN definerte i 1947, ville hatt en jødisk majoritet på 55 % av befolkningen. Selv om flyktningene har blitt nektet å reise tilbake, er 20 prosent av befolkningen i Israel i dag arabisk. Hvordan kan den palestinske befolkningen i Israel noen gang bli likestilt med den jødiske befolkningen dersom landets formål er å forbli jødisk?

PALESTINERNES RETT

til å reise tilbake til sine hjem er klar. Det åpenbare problemet i Rahamimhoff-Honigs innlegg er at Israel ikke er rede til å la menneskelig likhet ligge til grunn for en søken etter en rettferdig fred.