Ble bordet: Båten Mavi Marmara blir mottatt i Istanbul etter at skipet forsøkte å bryte blokaden av Gaza i 2010. Ni personer ble drept da det israelske forsvaret bordet båten 31 mai 2010. Arkivfoto: Burhan Ozbilici/AP/Scanpix
Ble bordet: Båten Mavi Marmara blir mottatt i Istanbul etter at skipet forsøkte å bryte blokaden av Gaza i 2010. Ni personer ble drept da det israelske forsvaret bordet båten 31 mai 2010. Arkivfoto: Burhan Ozbilici/AP/ScanpixVis mer

Israels halmstrå

Palmer-rapporten har liten verdi.

Israels ambassadør Michael Eligal har endelig fått et retorisk halmstrå å gripe fatt i. Dette halmstrået kalles Palmer-rapporten. Og jeg sier endelig fordi denne rapporten står i total ensomhet når det gjelder sin konklusjon om Gaza-blokaden. Den bryter med alt annet som er skrevet av nøytrale internasjonale institusjoner som Redd Barna, den Internasjonale Røde Kors Kommisjonen, Amnesty International og Human Rights Watch, i tillegg til diverse FN-avdelinger. Hva kommer dette av?

Vi finner svaret i rapporten selv og motivasjonen bak den. I rapporten står det klart og tydelig at den ikke hadde som mandat å finne egne fakta, og at «panelet derfor ikke kan gi definitive svar på verken fakta eller lov». Den var totalt basert på den israelske og den tyrkiske rapporten om flåtehendelsen, og gjorde ingen egne undersøkelser. Hvordan ambassadøren på grunnlag av dette kan hevde at rapporten legger «alle fakta på bordet» er et spørsmål jeg ikke kan finne noe fornuftig svar på. Rapporten sier også at den ikke hadde «mandat til å fordele skyld på rettslig grunnlag». Dette halmstrået er meget skjørt i diskusjonen om Gaza-blokaden.

Hva motivasjonen angår, er det kanskje den som avslører hvor lite verdi Palmer-rapporten har som et sannhetsdokument. Ved bestilling av rapporten var FNs generalsekretær Ban Ki-moon meget klar på at grunnen til hans bestilling var å bedre forholdet mellom Israel og Tyrkia, ikke å finne ut hva som skjedde under angrepet. Den rapporten er nemlig allerede skrevet av FNs Menneskerettsråd. Panelet bak den rapporten intervjuet hundrevis av mennesker og gikk gjennom alt som var av obduksjonsrapporter, bildemateriale og fysisk bevis. Konklusjonen, som her var bygd på et ønske om å grave fram fakta, gikk i stikk motsatt retning av Palmer-rapporten. Palmer-rapporten har vært et forhandlingsdokument i flere måneder, og dette bærer forsøket på skyldfordeling preg av. Målet var å komme fram til et kompromiss som begge parter kunne leve med. Dette lyktes mildt sagt ikke.

Rapporten spekulerer også i organisatorenes hensikter. Den «beskylder» oss for på snikete og utspekulert vis å ville fokusere på blokaden. Vel, skyldig. Skyldig, skyldig, skyldig! Kan våre retoriske motstandere nå slutte å late som om dette er noe vi prøver å holde skjult? Det er en av hjørnestenene i vår aksjonsform, og kommer til å fortsette å være det. Forbrytelsen her er ikke å rette søkelys mot denne uholdbare politikken, men å glemme den eller forsøke å skjule den.