Israels historieflukt

Den dagen Israels representanter ikke fornekter eget ansvar, vil det tas et langt skritt i retning av en reell fredsprosess mellom israelere og palestinere, skriver Are Hovdenak i et tilsvar til den israelske ambassaden.

PRESSETALSKVINNE

ved Israels ambassade, Tamar Rahamimoff-Honig, presenterer en oppsiktsvekkende utdatert framstilling av det palestinske flyktningproblemet i en debattartikkel i Dagbladet 1. september. Det beste man kan si om artikkelen «Flyktninger og Israel» er at den er en presis oppsummering av gamle israelske myter om de palestinske flyktningene. Innlegget illustrerer også status for flyktningproblemet i den fredsprosessen som havarerte for fire år siden: Israels konsekvente avvisning av ethvert ansvar for flyktningenes skjebne var en viktig årsak til sammenbruddet i forhandlingene om en praktisk løsning for dagens fire millioner palestinske flyktninger.

MYTE NUMMER ÉN

i Rahamimoff-Honigs artikkel er at det var de arabiske statenes angrep på Israel som forårsaket flukten av over 700 000 palestinere under krigen i 1948. Myte nummer to hevder at palestinerne flyktet som følge av oppfordringer fra arabiske ledere om å forlate sine hjem. Den tredje myten sidestiller den palestinske flukten med strømmen av jøder som ankom Israel fra arabiske land. Det er betegnende for ambassadens framstilling at den begrunner sine påstander ved å henvise til den amerikanske journalisten Joan Peters famøse bok «From Time Immemorial» fra 1984. Utgivelsen ble grundig diskreditert av fagfolk da den kom, bl.a. av Israels ledende historiker på Palestinsk historie, Yehoshua Porath, som i en anmeldelse i The New York Review of Books avfeide boka som en samling gamle høyresionistiske myter bygget på selektiv kildebruk og uholdbare tolkninger. Siden den gang har det vokst fram en hel generasjon israelske historikere som har tatt for seg de tradisjonelle israelske heltehistoriene med et kritisk blikk. Blant disse såkalte «nye historikerne» er Benny Morris, Avi Shlaim, Ilan Pappe og Tom Segev, som etter å ha gått igjennom nedgraderte israelske og britiske arkiver har kommet fram til at den israelske rollen i palestinernes flukt ikke kan bortforklares.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DET FØRSTE:

Den arabiske flukten startet et halvt år før de arabiske statene invaderte landet. Ifølge historikeren Ilan Pappe hadde rundt halvparten av de over 700 000 palestinske flyktningene allerede forlatt sine hjem da araberne invaderte den 15. mai 1948. Det gir dermed ingen logisk mening å fremstille invasjonen som en hovedårsak til masseflukten. En vesentlig del av disse flyktet tvert imot som en direkte følge av en militær offensiv som de jødiske militsene satte ut i livet i mars/april, under navnet Plan D. Operasjonen hadde som mål å befeste en rekke områder utenfor territoriet som ifølge FNs delingsplan skulle tilfalle den jødiske staten og foreskrev en tvangsflytting av lokalbefolkningen fra strategiske områder. Benny Morris, som møysommelig har kartlagt årsakene til flukten fra 369 palestinske byer og landsbyer, siterer i verket «1948 and after» den israelske hærens egen statistikk fra sommeren 1948 hvor 70 prosent av flyktningene ble antatt å ha flyktet som følge av jødiske/israelske angrep mot hjemlandsby eller nabolandsby.

For det andre: Opptak av arabiske radiostasjoner fra 1948 viser at det ikke ble kringkastet noen generell oppfordring til palestinerne om å flykte. Tvert i mot ga de arabiske lederne ved flere tilfeller befolkningen direkte ordre om å bli værende i sine hjem og holde stand.

For det tredje: Parallellen mellom palestinske flyktninger og jødiske immigranter framstiller det som skjedde som en befolkningsutveksling. Men utgangspunktet for «migrasjonen» for de to gruppene var svært forskjellig: De palestinske flyktningene flyktet mot sin vilje fra usikkerhet og krig, til dels som en følge av militær fordrivelse. Selv om jøder i flere arabiske land også etter hvert opplevde forfølgelse, hører det med til bildet at de jødiske nasjonalistene, sionistene, drev en aktiv kampanje i arabiske land fra 1930-tallet for å få flest mulig av jødene til å utvandre til den jødiske kolonien i Palestina. Den jødiske migrasjonen, eller flukten, var dermed et viktig bidrag til oppfyllelse av sionismens ideologiske hovedmål - å samle verdens jøder i landet Israel.

DOKUMENTASJONEN

rundt fordrivelsen av palestinerne er så omfattende at den har ført til en generell endring i argumentasjonen i den israelske debatten - fra den tradisjonelle fornektelsen til et åpent forsvar av fordrivelsen. Man sier ikke lenger: «Vi fordrev dem ikke; de flyktet frivillig», men snarere: «Vi fordrev dem; men det var nødvendig». Benny Morris gjorde seg selv til talsmann for dette synet i et intervju i den israelske avisen Ha'aretz den 9. januar i år, der han uttalte at «en jødisk stat ville ikke ha blitt etablert uten fordrivelsen av 700 000 palestinere. Derfor var det nødvendig å fordrive dem.» Det ville være mer redelig av ambassaden å forsvare disse historiske kjensgjerningene og forkare nødvendigheten av å bruke såpass harde virkemidler, slik Morris gjør, framfor å benekte dem.

DETTE ER IKKE

bare en historisk diskusjon. Det er først og fremst et spørsmål om grunnlaget for fred og forsoning ved neste forhandlingskorsvei. Flyktningspørsmålet var det temaet som fremsto som vanskeligst å løse under sluttstatusforhandlingene i 2000 og 2001. Rahamimoff-Honig framstiller palestinernes krav om flyktningenes rett til å vende tilbake som en trussel mot Israels jødiske karakter. Men diplomater som var til stede under sluttstatusforhandlingenes siste fase i Camp David og Taba har gitt en ganske annen versjon. Både den amerikanske tjenestemannen Robert Malley og EU-utsendingen Miguel Moratinos har understreket at palestinerne var villige til å strekke seg langt for å få til et praktisk kompromiss på flyktningspørsmålet. Imidlertid krevde de at Israel skulle ta på seg et moralsk ansvar for fordrivelsen i 1948, samt å anerkjenne flyktningenes prinsipielle rett til å vende tilbake som en betingelse for i neste rekke å diskutere en realistisk løsning som ville ta hensyn til Israels demografiske behov. Ifølge den israelske forhandleren Yossi Beilin var det gjennom hele Oslo-prosessen klart for de palestinske forhandlerne at Israel aldri ville tillate noe massivt innrykk av palestinske flyktninger til Israel. Mye tyder på at den palestinske ledelsen mer enn noe var ute etter symbolske innrømmelser fra Israel som et middel til å redde ansikt overfor sine egne.

DET FINNES

israelske politikere som har innsett at et israelsk oppgjør med historien vil være en forutsetning for å få til en forsoningsprosess. Den tidligere absorpsjonsministeren Yuli Tamir svarte i et intervju i Ha'aretz i 1999 slik på et spørsmål om hun følte skyldfølelse i forhold til sionismens historie: « Jo, det gjør jeg. Det som skjedde var at araberne betalte prisen for vår overlevelse (...) Jeg forstår deres smerte og sorg fullt ut, og jeg tviler ikke på at den tid vil komme da vi vil erkjenne disse overgrepene, og vi vil gi kompensasjon og be om deres tilgivelse.» Den dagen Israels representanter lar et liknende budskap fortrenge dagens fornektelse av eget ansvar vil et langt skritt være tatt i retning av en reell fredsprosess mellom israelere og palestinere.