Israels likvideringer

I OVER TRETTI ÅR

har Israel systematisk brukt likvideringer som et våpen mot sine fiender. Effekten har uten unntak vært økt vold og terror mot Israel. Ariel Sharons motvilje mot å lære av historien kommer igjen til å koste israelerne dyrt. Regningen for likvideringen av Sjeik Ahmed Yassin er det israelske busspassasjerer og restaurantgjester som må betale. I form av sine egne liv.

Israelernes ønske om hevn mot en leder som har velsignet drap på hundrevis av sivile israelere er ikke vanskelig å forstå. Men som strategi for en regjering som hevder å ha befolkningens sikkerhet øverst på dagsorden, er drapet på Hamas' åndelig leder komplett ulogisk. Mønsteret som tegner seg etter at likvideringer har vært utprøvd som metode gjennom tre tiår, er nemlig entydig. Gang på gang har bølger av blodige terrorangrep kommet som direkte svar på Israels drap på palestinske ledere. Det var denne lærdommen som fikk statsminister Netanyahu til å stanse praksisen i 1996. Det var den samme lærdommen som fikk Israels etterretningssjef Avi Dichter til å stemme mot mandagens likvidering av Yassin. Statsminister Sharon valgte oppsiktsvekkende å ignorere trusselvurderingene fra landets øverste sikkerhetsekspert og beordret drapet ekspedert.

DET VAR ISRAELS

statsminister Golda Meir som i sin tid opprettet den israelske sikkerhetstjenestens dødsskvadroner. Foranledningen var den palestinske gruppen Svart Septembers aksjon mot den israelske OL-troppen i München i 1972 som endte med 11 døde israelere. I beste James Bond-stil oppsporet Mossad-agenter palestinske ledere verden over og plaffet dem ned, en etter en. I løpet av ett år var 12 palestinere drept som hevn.

Virket denne første runden med israelske likvideringer etter sin hensikt? Definitivt ikke hvis målet var å knekke den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO, som Israel hevdet sto bak Svart September. I tiden etter denne første av Mossads drapstokter mobiliserte frigjøringsbevegelsen palestinske ungdommer i flyktningleirene i Libanon som aldri før. For dem var mer oppmuntrende enn skremmende at de var i krig med fienden, framfor å skulle fortsette sitt ydmykende liv som glemte flyktninger. Dårlige odds til tross, kampen var et middel for palestinerne til å gjenvinne litt av sin tapte selvrespekt. Geriljaangrep over grensen mot Israel ble trappet opp og palestinerne etablerte etter hvert en stat i staten i Libanon. Denne «PLO-staten» ble først utslettet ved Israels invasjon i Libanon i 1982 som tvang Yasir Arafat og han menn ut av Libanon.

FEM ÅR SENERE

åpnet palestinerne en ny front ved å gjøre opprør på den okkuperte Vestbredden og Gazastripen. Mannen som israelerne mente trakk i trådene fra PLOs nye hovedkvarter i Tunis var Arafats nestkommanderende, Khalil al-Wazir, alias Abu Jihad. I et forsøk på å stanse den første intifadaen ble Abu Jihad drept av en israelsk kommandogruppe som stormet inn på soverommet i hans bolig i Tunis en kveld i april 1988. Men naturligvis stanset ikke drapet av Abu Jihad intifadaen. Tvert imot strømmet tusenvis av nye steinkastere ut i gatene i Gaza og Ramallah, og opprøret rullet videre med full styrke.

Likvidasjonspolitikken ble også overført på kampen mot Israels nye fiende i Libanon, den libanesiske motstandsbevegelsen Hezbollah som, militært sett, viste seg å være en langt farligere motstander enn det PLO hadde vært. Den 17. februar 1992 sendte et israelsk kamphelikopter en rakett inn i bilen til Hezbollah-lederen Sjeik Abbas Mussawi som var ute på tur med familien. Mussawis død ble hevnet måneden etter - på den andre siden av kloden: Hezbollahs utsendinger, i samarbeid med iranere, sprengte Israels ambassade i Buenos Aires i lufta. Regnskap: 29 mennesker drept og 252 skadd.

Noen positiv gevinst av Israels drap på Hezbollah-ledere er vanskelig å spore. Hezbollahs dødelige angrep mot israelske tropper i Sør-Libanon økte i styrke - helt til Israels statsminister Ehud Barak sommeren 2000 gjorde kort prosess og trakk hæren ut av den libanesiske hengemyren. Med halen mellom beina, må til og med israelere flest medgi. Over 900 israelske soldater var falt på den libanesiske slagmarken. Hjernen bak fiaskoen i Libanon het Ariel Sharon.

OSLO-PROSESSEN

og Arafats tilbakekomst til Gaza for ti år siden førte ikke til at Israel omskolerte sine likvidasjonsagenter. Til tross for opprettelsen av palestinske selvstyremyndigheter og et tett israelsk-palestinsk sikkerhetssamarbeid, påberopte både statsminister Yizhak Rabin og etterfølgeren Shimon Peres seg retten til å avgjøre hvem av palestinernes militante ledere som fortjente å leve eller dø. Den 29. oktober 1995, bare noen dager før statsminister Rabin selv måtte bøte med livet for en israelsk høyreekstremist, likviderte israelske agenter lederen for Islamsk Hellig Krig, Fathi Shikaki, i en «kirurgisk» operasjon på Malta. Alle var enige om at han var en «stor fisk». Et par måneder senere lyktes israelske agenter i enda et scoop: En sprengladning i en mobiltelefon blåste hodet av Hamas' antatt viktigste bombemaker i Gaza, Yahiya Ayyash, som gikk under tilnavnet «Ingeniøren». Deretter brøt helvete løs: I løpet av en enkelt uke drepte dødsenglene fra Hamas og Islamsk Hellig Krig 59 israelere i en serie selvmordsaksjoner i Jerusalem og Tel Aviv.

Drapsbølgen

førte til at israelerne kastet sin fredsstatsminister Shimon Peres ved valget i mai 1996. Inn fra høyre kom Likud-lederen Benjamin Netanyahu og satte en effektiv stopper for videre framgang i fredsprosessen. Men han tok én fornuftig avgjørelse: Han beordret stans i likvideringene av palestinere. Konklusjonen var klar - prisen for likvidasjonspolitikken var høyere enn israelerne var villig til å betale. Til og med høyrefløyen i Netanyahus regjering innså at likvideringene ikke førte til økt sikkerhet for Israel, men tvert imot til økt terror. I ettertid skryter Netanyahu av at israelerne levde et tryggere liv under hans fire år ved makten enn under både hans forgjenger og etterfølger. Med rette.

DERFOR ER DET

en ubegripelig tragedie for Israel at statsminister Ehud Barak i november 2000 - få uker etter at det nye palestinske opprøret brøt ut - gjenopptok den til de grader feilslåtte likvideringspolitikken. To måneder senere smalt intifadaens første selvmordsbombe i Israel. Til tross for den statistisk bekreftede sammenhengen mellom israelske likvideringer og palestinsk terror, trappet Ariel Sharon opp de målrettede drapstoktene da han tok over regjeringsmakten i mars 2001. I løpet av den til nå tre og et halvt år gamle intifadaen har Israel likvidert over 200 palestinske ledere og aktivister. Tilfeldig forbipasserende ofre kommer i tillegg. Selvmordsbombere har i følge israelske kilder drept 443 israelere i 112 aksjoner i samme periode.

Drapet

på Sjeik Ahmed Yassin vil bidra til tidenes største vervekampanje for Hamas. Organisasjonens militære gren oppsummerte virkningen av drapet presist i følgende uttalelse: «Ariel Sharon har gitt ordren om at hundrevis av sionister skal drepes, i hver gate, i hver by, overalt i det okkuperte landet.»