Israelsk apartheid

KARIKATUR: Finn Graffs karikatur er uhyre krass, men den treffer dessverre relevante paralleller, hevder Lars Gule.

En karikatur har provosert Sven G. Holtsmark (Dagbladet 15.07). Finn Graffs kommentar 10. juli «sammenligner» situasjonen på Gaza-stripen med forholdene i Buchenwald hvor leirkommandanten moret seg med å skyte blink på jødiske leirfanger fra sin balkong. I Graffs strek står den israelske statsministeren i leirkommandantens sted.

SELVSAGT ER dette en uhyre krass kommentar. Holtsmark finner det mer enn usmakelig at Ehud Olmert sammenlignes med «en sadistisk kommandant og lystmorder i en tysk konsentrasjonsleir». Etter hans mening vitner dette om at «Dagbladets og Finn Graffs historieløshet har nådd et - foreløpig? - lavmål.» Dagbladet og Graff kan sikkert svare for seg selv, men nettopp de siste ukers utvikling i Midtøsten-konflikten gir grunn til noen påpekninger og spørsmål vedrørende Holtsmarks egen historieforståelse.

DET ER KARIKATURENS vesen å overdrive. Den brukes til å kommentere fra forskjellige politiske synsvinkler, også reaksjonære og rasistiske, men karikaturer blir ikke automatisk rasistiske om man forsøker å framstille noe som typisk norsk, arabisk, israelsk eller jødisk. Ei heller blir en karikatur antisemittisk om den trekker paralleller mellom israelsk-sionistisk og tysk-nazistisk politikk. For ordens skyld: Holtsmark har ikke påstått at Graffs tegning er antisemittisk, men andre har karakterisert noen av Graffs tidligere kommentarer til situasjonen i Midtøsten på denne måten.Derimot beskylder Holtsmark Graff for en «historieløshet uten grenser». Men det ser ut som om det er Holtsmark som mangler kunnskaper, evne og vilje til å se den relevante parallellen mellom Gaza 1967-2006 og Buchenwald 1937-1945. Han påpeker at drapene og mishandlingen i Buchenwald ikke var «ledd i en konflikt mellom to parter, men vokste direkte ut av en ideologi bygget på menneskeforakt og rasisme. Drapene og mishandlingen skjedde for deres egen skyld og var en målsetting i seg selv.» Men nazistene anså seg for å være i krig med jødene. Jødene ble derfor en «part» i denne krigen mot sin vilje. Selvsagt var de ikke part i noen rimelig betydning av ordet, som en organisert motstander i krig mot Tyskland, uten at dette forhindret nazistene i å se jødene i dette lyset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PALESTINERNE ØNSKET i utgangspunktet ikke å være part i noen konflikt med sionistene og israelerne. Fra en posisjon som underutviklet og kolonisert fra osmansk og britisk tid, har palestinernes forsøk på motstand mot det sionistisk-israelske koloniseringsprosjektet vært fåfengt. I et militært perspektiv har aldri palestinerne representert noen reell trussel mot dette prosjektet. I et politisk og moralsk perspektiv har motstanden tidvis hatt større suksess. En viktig del av palestinernes kamp har handlet om å bli anerkjent og tatt på alvor som «part». Dette har blitt og blir fortsatt systematisk avvist av Israel. Likevel kan framtredende norske politikere og Holtsmark i dag snakke om «partene i konflikten» og dermed implisere en symmetri som aldri har vært der. Asymmetrien er så stor at parallellen mellom Gaza og Buchenwald faktisk blir relevant.Og denne parallellen er bare én av flere. Holtsmark vet ikke eller glemmer at Israel ble dannet gjennom etnisk rensning av ca. 750 000 palestinere, gjennomført ved massakre på hundrevis av fullstendig uskyldige mennesker, bortdrivelser med militær makt og ved å nekte flyktninger å vende hjem. Holtsmark vet ikke eller glemmer at Israel har ført en systematisk diskriminerende politikk overfor landets ikke-jødiske innbyggere siden 1948. Denne apartheidpolitikken ble enda tydeligere i de områdene som ble okkupert i 1967. Her er det, på tilrante land- og vannressurser, bygget bosettinger med en høyere levestandard enn i resten av de okkuperte områdene. Disse koloniene knyttes til Israel med et veinett som bare kan brukes av israelere. Samtidig ødelegges palestinske veier og annen infrastruktur, mens palestinerne utsettes for trakasserende «sikkerhets»-kontroller. De palestinske tapstallene er mange ganger større enn de israelske. Også denne asymmetrien minner om Sør-Afrika.

LISTEN OVER daglige israelske overgrep og krigsforbrytelser gjennom snart 60 år kunne gjøres lenger. Det viktige er at dette ikke er en politikk som følger av et legitimt forsvar av staten Israels sikkerhet, som beklageligvis har fått noen uheldige sideeffekter. Politikken er resultat av en ideologi som sier at én gruppe mennesker - jødene - har større rett til et landområde - Palestina - enn den folkegruppen - palestinerne - som faktisk bor og har bodd i området gjennom mer enn 2000 år. På samme måte som apartheid i Sør-Afrika, er en slik politikk grunnleggende rasediskriminerende. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan det sionistiske prosjektet ble rasediskriminerende. I sionismen løper tre ideologiske elementer sammen: Den europeiske 1800-talloppfatningen om at europeere hadde større rett enn de underutviklede folkene til disse folkenes landområder, oppfatningen om at en hver folkegruppe har krav på et territorium hvor folket kan styre seg selv, og forestillingen om «det lovede landet» i jødisk religiøs mytologi. Nazismens antisemittisme og Vestens manglende evne til å forsvare jødiske borgeres rettigheter, også etter krigen, overbeviste stadig flere jøder om sionismens berettigelse. Europeiske og amerikanske kolonialistiske holdninger og dårlig samvittighet førte til støtte til opprettelsen av staten Israel i 1947. Paradoksalt nok støtter man sionismens kolonialistiske og diskriminerende prosjekt i Palestina umiddelbart etter en krig mot eksklusivistisk nasjonalisme, og samtidig som FN vedtok universelle menneskerettigheter som sitt verdigrunnlag.

MEN PÅ SAMME måte som det ikke kunne bli fred i Sør-Afrika så lenge det eksisterte et regime basert på apartheid, kan ikke Palestina-konflikten få en fredelig løsning så lenge én gruppe påberoper seg større rettigheter i og til Palestina enn det palestinerne tilkjennes. Så Holtsmark må svare på hva det ble meglet om i Sør-Afrika og hva det kan megles om i Palestina-konflikten. Palestinerne har aldri fått sjansen til å bli en «likeverdig» part i konflikten. De har faktisk blitt forsøkt definert ut av historien. Olmerts kollektive avstraffelse av palestinerne fordi de er palestinere skriver seg inn i den systematisk rasediskriminerende politikken. Selvsagt er det store forskjeller i forhold til Amon Götz blinkskyting i Buchenwald, men Graffs karikatur treffer dessverre også relevante paralleller. Historieløst, Holtsmark?