It cant happen here; kjønnskrig på norsk og svensk

Når får vi en norsk TV-dokumentar om skyggesidene av normalfeminismens legitimering av overgrepshysteri og mørketallsmagi?

DEN SVENSKE TV-dokumentaren «Könskriget» (Dokument inifrån SVT2 15. og 22.05.05) har skapt rabalder i broderlandet og avstedkommet en smule turbulens også her hjemme hvor ingen egentlig tør ta i tu med ekstremfeminismens grunnlag, men like fullt kappes om å ta avstand når dette synes trygt. Krisesenterbevegelsen ROKS har sin norske motsvarighet. I TV-dokumentaren ble den balansert fremstilt da leder Tove Smaadahl fikk rik anledning til å nyansere sitt inntrykk av et konkret case hvor svenske kvinner på flukt fra et angivelig nettverk av ritualovergripere ble beskyttet av norske medsøstre. I den svenske TV-dokumentaren fremstilles norske forhold som forbilledlige med hensyn til innsatsen mot «Vold mot kvinner» og nøkternt innstilte krisesenterfolk. Alternativ til Vold (ATV) er intervjuet om behandling av voldelige menn.ROKS sitt utsagn om at «Männ er djur», bekreftet og eksponert med all tydelighet, har fått en del til å reagere. I programmet og etterfølgende debatt får sekvensen stor plass, medialt intet ueffent grep. Men når det verste rabalderet har lagt seg, er det på sin plass å undersøke nærmere om «ekstremfeminismen» representert ved ROKS og deres nettverk langt opp og inn i det svenske statsfeministeriet, egentlig er så annerledes enn andre feminismer. Ideologisk sett kan feminisme betraktes som absolutering av en type instrumentell fornuft som gir feminismens verdier og innsikter status som universelle almengyldige sannheter - fritatt for krav til intellektuell redelighet og vitenskapelige metodiske vilkår om målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.

FORESTILLINGER om menns iboende maktbegjær med tilhørende potensiell voldelighet, emosjonell umodenhet samt manglende omsorgsevne og ansvarlighet, er felles tankegods for ulike feministiske strømninger som gjennom effektiv kynisk lobbyvirksomhet og bevisst nettverksarbeide over tid har gitt resultater i politikk og lovgivning, samt generert et ikke ubetydelig antall stillinger i vernede bedrifter innen Akademia og forvaltning. «Kjærlig tvang»- ideologien som sier at menn/fedre må motiveres av kvinner og fagfolk for å kunne ta omsorg og ansvar for egne barn er en del av dette tankegodset som har nedfelt seg i politiske tiltak, men savner forankring vitenskapelig. Forsimpling av begrunnelseskrav og vitenskapelighet gir seg utslag i nedprioritering av eksakt viten og etterprøvbare empiriske funn. Neglisjering av kontrollgrupper for relevant sammenlignbarhet, vide og fleksible definisjoner på vold og overgrep, i kombinasjon med manipulativ spørreteknikk, preger den kvalitative metode feministene foretrekker.I norsk tradisjon trenger vi ingen ekstremfeminisme. Vi har statsfeminister i rikt monn. Mannsforskernettverkene (bla ATV) har stilt villig opp når omfanget av menns angivelige vold mot kvinner skal anslåes. Estremfeminister er overflødige når «normaliseringsprosessen» har gått sin seiersgang, kan mannsforsker Jørgen Lorentzen med fynd hevde at «100 000 menn mishandler sine koner og samboere hver dag», og når han stolt tilføyer at «Dette er nå offisielle tall», er jobben gjort.

NETTVERKSORIENTERTE profeminister har gode kontakter også i media. Spør man dem om empiriske funn, beregningsgrunnlag for mørketallene som selvsagt alltid er store, utvalg og metodekrav og hva de selv har bedrevet av vitenskapelig virksomhet relevant for problemstillinger rundt f.eks påstått voldelighet og overgrepstilstander, kommer kunnskapsforakten for en dag. ATVs virksomhet som spreder av falske påstander om overgrep og omsorgssvikt fra fedre tåler neppe dagens lys - än så länge. Visse temaer er tabuer, noe norske medier lydig forholder seg til. Familievoldbegrepet er kroneksemplet på den ensidighet som har preget volds- og overgrepsdiskursene i Norge. Det er utelukkende menns påståtte vold mot kvinner og barn som er gjenstand for oppmerksomhet, grunnleggende for dannelsen av Kompetansesenter for voldsofferarbeid for 10 år siden.Hvordan motiverer og legitimerer Barne- og familiedepartementet (BFD) sine forslag om å ville innføre tiltak for å forhindre overgrep mot barn i forbindelse med samvær? De som i villfarelse tror at BFD og diverse kompetansesentere baserer seg på vitenskapelig frembragt empiri og saklig og nøkternt underkaster alle påstander om vold og overgrep dokumentasjons- og beviskrav, bør tro om igjen. I det feministiske Norge har man sogar innført en amnestiparagraf (straffelovens § 208) for kvinner som kommer med uvederheftige beskyldninger «i aktsom god tro» Fraværet av en oppegående intelligentsia kan være noe av forklaringen på kritikkløsheten innen Akademia og Media. Da tidligere justisminister Hanne Harlem i VG slo til med følgende utsagn om det utvidete voldtektsbegrep, kom ingen motforestillinger på trykk:«Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse».

MANGEL PÅ guts\'n\'brain kan skyldes flere forhold. Norge er et lite land; alle kjenner alle; det er innavl så det rekker også i de dannede kretser blant presumptivt oppegående i media, kulturliv og akademia. Båndene er tette og krav til intellektuell redelighet må vike for kameraderi, søstersolidaritet og karrierehensyn. Vi er oppdratt til en sorts sosial intelligens hvor det lønner seg å holde kjeft om kontroversielle saker og ting til vi ser hva som lønner seg. Av slikt blir det forsvinnende lite integritet og uavhengig maktkritikk. Feministenes fokus på makt og dominans blir interessant i dette perspektiv: viktigheten av å tildekke grunnleggende feilforutsetninger når påstander om menns angivelig massive overgrepstilbøyeligheter skal gis legitimitet. Falske volds- og overgrepspåstander for å nøytralisere oppegående omsorgskompetente menn og fedre forekommer hyppig, men forståelse av systembetingelser og dynamikk i slike saker er fremdeles tabu. Medeas hevn er et doxisk rom i denne sammenheng: et ikke-tema. Krisesenterleder Smaadahl får uimotsagt hevde at ingen kvinner lyver om overgrep. Lærdommen fra Bjugn-saken, hvor anerkjente fagfolk gikk god for påstander om underjordiske pedofile nettverk og overgrepsritualer ikke ulike de beskrivelser Eva Lundgren har bygget sin akademiske karriere på, sitter fortsatt langt inne.