Italienerne går til nyvalg 4. mars

Italia er støtt ustødig

En mislykket regjeringsdannelse og tre regjeringer på fem år må kalles «stø kurs» på italiensk, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det tapte slaget om å endre loven om statsborgerskap er et illevarslende forspill til nyvalget i Italia. I de to neste månedene kan landet gjennomleve en skitten valgkamp preget av fremmedfrykt, hvor enkelte politiske krefter vil forsøke å knytte sammen to brennbare spørsmål som ikke har noe med hverandre å gjøre. Utfallet av valget til Deputertkammeret og Senatet ligger an til å ende i lammelse, uten noe klart regjeringsflertall. Men dette er ikke akkurat noe nytt i et land som har hatt 64 regjeringer i de siste 70 år. Etter forrige valg i februar 2013 har Italia hatt tre regjeringer, under statsministrene Enrico Letta, Matteo Renzi og Paolo Gentiloni.

Republikkens president, Sergio Mattarella, oppløste Deputertkammeret og Senatet 28. desember. Så utlyste statsminister Gentiloni det lenge ventede valget til 4. mars. Dette trekket gjør det mulig for sosialdemokratene i Demokratisk Parti (PD) og Gentiloni å «redde møblene», som det kalles, framfor å gå på et sviende nederlag som kunne splitte regjeringsflertallet. Nå sitter Gentiloni trygt i Palazzo Chigi fram til 23. mars da det nye parlamentet samles og han kan søke avskjed.

For PD, som har regjert i fem år, har en reform av loven om statsborgerskap vært blant partiets fanesaker. Rundt åtte hundre tusen barn født i Italia av innvandrere eller som har kommet til landet i ung alder skulle få rett til statsborgerskap. Daværende statsminister Renzi fikk loven vedtatt i Deputertkammeret i 2015 uten vansker. Men Gentiloni har ikke klart å få den gjennom i Senatet. Da Senatet 23. desember skulle stemme over loven hadde altfor mange senatorer valgt å ta juleferie, så avstemninga måtte utsettes til 9. januar. Men det var ikke bare senatorer fra høyresida som var fraværende, det samme gjaldt mange fra PD og et mindre støtteparti. De folkevalgte har hele det siste året forberedt seg på valget som snart måtte komme, framfor å vedta lover. De ville ikke gå til valg etter å ha vedtatt en lov som krefter på høyresida blander sammen med den store flyktningestrømmen over Middelhavet til Italias kyster, uansett om de to spørsmålene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Matarella og Gentiloni kunne ha latt Parlamentet sitte et par uker til, men tok ikke sjansen på et nederlag med regjeringskrise. Nå holder flertallet sammen og landet har regjering til over valget.

For å kunne styre Italia i fred og ro trenger man å få 40 prosent av stemmene, noe ingen ligger an til å få. På meningsmålingene ligger den populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S) fremst med 27 prosent oppslutning. De kom inn i Parlamentet i 2013 med løftet om å «åpne det som en boks tunfisk». Partiet har vært mot alle gamle partier, men lederen, Luigi Di Maio, ser nå ut til å åpne for et samarbeid, fordi landets valgordning tvinger det fram. Så gjenstår det å se med hvem, og det spørs hvem som våger å stole på denne uberegnelige gjengen.

PD, som ledes av Renzi, er svekket av avskalling og ligger rundt 25 prosent. Renzi forsøker å komme tilbake som statsminister, men da trenger han støtte fra grupper som har forlatt partiet, som Frie og Like. De ligger an til 7 prosent og stiller med tungvektere som mafia-jegeren Pietro Grasso og presidenten i Deputertkammeret, Laura Baldini.

På indre høyre forsøker gamle Silvio Berlusconi å gjenoppstå igjen med partiets sitt Heia Italia, men han kan ikke stille til valg på grunn av en dom for skattesvindel. Partiet vipper rundt 15 prosent oppslutning. Han kan samarbeide med fremmedhaterne på ytre høyre i Lega Nord, under Mateo Salvini, som ligger rundt 14 prosent, og Italienske Brødre, under Giorgia Meloni som var statsråd under Berlusconi, med oppslutning på fem prosent.

I verste fall går det mot full lammelse, men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Mange snakker om «Gentiloni etter Gentiloni», om å forlenge hans mandat. Da han overtok etter Renzi i desember 2016 ble han i beste fall spådd noen måneders regjeringstid. Han er nå Italias best likte politiske leder i alle målinger, men det er altså Renzi som leder hans parti. I motsetning til den feiende Renzi har han holdt hodet lavt og arbeidet hardt. Han fikk på plass et statsbudsjett som bedrer litt på statsfinansene. Men Italias gjeld utgjør 132 prosent av brutto nasjonalprodukt og bankene skjelver med 15 prosent «råtne» lån.

PD vant en knapp seier i valget i 2013, men partileder Pier Luigi Bersani klarte ikke å danne regjering. Inn kom Letta som nødløsning, men han varte bare et knapt år før ordfører Renzi i Firenze gjorde et kupp i partiet og overtok som statsminister. Han forsøkte å endre Grunnloven for å gi landet ny valgordning som skulle sikre sterke og stødige regjeringer. Men i folkeavstemning i desember 2016 avviste velgerne reformen. Italienerne liker ikke sterke regjeringer. Renzi holdt sitt løfte og gikk av. Nå prøver han å gjenoppstå. Imens holder Gentiloni det som på italiensk er «stø kurs».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.