Italia fra innsida

Personlig og humoristisk om å drive en olivengård i Italia.

Ikke enda én, tenkte jeg med gru da jeg åpnet «Extra Virgin - Livet i Liguria» og forberedte meg på nok en halvpornografisk jeg-roman om kvinner på randen og bakrus og kjærlighetssorg. Men den noe spekulative tittelen lurer oss og henviser til noe så uskyldig som olivenolje. For dette er boka for alle som drømmer om å kjøpe seg en liten olivenfarm på den italienske landsbygda. Det var det Annie Hawes og søsteren gjorde i Diano san Pedro, en liten landsby helt nord ved Italias middelhavskyst. Gården, eller setra for å bruke norske termer, var i landsbyboernes øyne bare et forfallent lite skur da søstrene overtok, og vi følger deres femten år der oppe.

Vin og pasta

Her er sjarmerende og mistroiske lommetørklebønder, gammelkommunister som vil frigjøre seg fra det mafiose sør, og svartkledde små koner som fortviler over Annie Hawes' mangel på mann. Vi får en grundig innføring i olivenoljedyrking, her er dramatiske skogbranner, og selvsagt - vi er tross alt i Italia - mat og drikke: agurkurtblader i sprø deig, auberginestrimler med ansjosdip, urteosteterte, villsvin, småfugl, pølser, pasta, pasta, pasta, kruttsterk espresso, grappa og hjemmelaget vin, som betyr noe annet i Italia enn her.

Tyskere og EU

Men alt er ikke bare romantikk. Små olivenoljebønder er en utdøende rase og her er hivsmittede odelsgutter som dro på arbeid i byen og vender hjem for å dø mens de setter et skudd mellom oliventrærne. Og det gudsforlatte stedet de to søstrene kom til, er ikke forlatt lenger, det romantiske forfallet må vike for tyske oppkjøpere, gravemaskiner og nyrike bønder som slår seg på roser i stedet for oliven - for da får de mer støtte fra EU.

Boka er passe på alle måter, passe stram, passe personlig, passe humoristisk - kanskje inspirert av Axel Munthes «San Michele» eller aller helst «Et år i Provence». For ciabatta og kaffelatte har forskjøvet alpeluer, bagetter og café-au-lait som var så in blant 68-erne. Dette er boka for deres barn, selv om også de mest ihuga italiafrelste kanskje vil finne at 500 sider nok er i meste laget for dette stoffet.