MISNØYE: Kan denne klovnen, Beppe Grillo fra Femstjernersbevegelsen (M5S), styre den tredje største euro-økonomien? Han kan bidra til å felle statsminister Matteo Renzi i søndagens folkeavstemning. Foto: AP / NTB Scanpix / Gregorio Borgia
MISNØYE: Kan denne klovnen, Beppe Grillo fra Femstjernersbevegelsen (M5S), styre den tredje største euro-økonomien? Han kan bidra til å felle statsminister Matteo Renzi i søndagens folkeavstemning. Foto: AP / NTB Scanpix / Gregorio BorgiaVis mer

Italia kan hoppe ut i det ukjente

Statsminister Matteo Renzi ligger an til et sviende nederlag i Italias folkeavstemning om å reformere Grunnloven søndag. Da er Italia i krise.

Kommentar

Lederne i EU er med god grunn engstelige for hva som kan skje i Italia søndag, der noen underlige kampfeller som knapt orker trynet på hverandre, har slått seg sammen for å påføre statsminister Matteo Renzi et politisk banesår. Med britenes utmelding av EU og valget av Donald Trump til president i USA ser mange faren for et populistisk opprør i Italia med ringvirkninger utover hele Europa.

Italia er den tredje største euro-økonomien, den italienske gjelda utgjør 133 prosent av årlig verdiskaping og bankvesenet lever med ei tikkende bombe av råtne utlån. Italias økonomi er for stor til å kunne reddes av krisehjelp fra EU, men også altfor stor til å få lov til å falle. Italia kan gravlegge hele euro-samarbeidet, frykter noen. Og som forbundskansler Angela Merkel i Tyskland har sagt: «Faller euroen, faller EU.»

Meningsmålingene gir Renzi lite håp. De siste lovlige målingene, offentliggjort to uker før velgerne skal stemme, viser et forsprang på 7 til 10 prosentpoeng for å avvise den politiske reformen.

Et år på forhånd satte Renzi sitt politiske liv på spill: «Hvis nei vinner, drar jeg hjem og dere vil aldri se meg mer. Jeg er ikke en politiker av den gamle skolen som sitter bundet fast i stolen.» «Hvis jeg taper, er mitt politiske liv slutt», har han også sagt i sitt velkjente og pågående språk. Renzi snakker like barskt og folkelig, uten politisk «finezza», som hans populistiske motstanandere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var nærmest et kabinett-spørsmål til velgerne. Da ordene falt kunne de virke kloke og ufarlige. Men så kom 2016 med andre politiske vinder. Hans politiske fiender både innenfor hans eget Demokratisk Parti (PD), som er sosialdemokratisk, og i andre partier har gjort dette til folkeavstemning om statsministeren og ikke om Grunnloven.

- Hvis reformen avvises, tar Italia et hopp ut i det ukjente, advarer Renzi nå, idet han ser dette kan gå ham imot.

Dersom Renzi taper og går av, er det opp til president Sergio Mattarella, en 75 år gammel tidligere dommer i Grunnlovsdomstolen, hva som skal skje. Mest trolig finner han en ny statsminister fra PD framfor å skrive ut nyvalg. Neste valg skal ellers skje i februar 2018. Italia har omfattende erfaring med politiske kriser og regjeringsskifter, så det innvarsler ikke et statssammenbrudd. Men sammenhengen og omstendighetene tenner varsellampene.

De politiske fiendene til Renzi, som søker hans politiske død, er en merkverdig sammensatt flokk med svært så ulike motiver. Komikeren Beppe Grillo og Femstjernersbevegelsen (M5S) er toneangivende. De er mot eliten og vil ha folkeavstemning om euroen, men er ellers høyst uklare politisk. Sammen med Grillo og gjengen hans står det mest kjente ikonet fra eliten, tidligere statsminister Silvio Berlusconi, som er en dømt lovbryter og er fratatt sitt sete som senator. Han er Grillos mest opplagte skyteskive. Det innvandringsfiendtlige partiet Lega Nord under Matteo Salvini, som politisk nærmer seg Nasjonal Front (FN) under Marine Le Pen i Frankrike, er med på nei-laget. Og så kommer tidligere statsminister Massimo D’Alema, som har vært leder for PD, partiet til Renzi, og som har vært med på å føre partiet fra euro-kommunismen til sosialdemokratiet.

Som opprør, må vi kunne kalle dette overfylt av ville motsetninger.

Det italienerne egentlig skal stemme over er en omfattende reform av det politiske regimet som ble skapt etter Andre Verdenskrig. Det er skapt for å unngå en for sterk leder, altså en ny Benito Mussolini. I stedet har det skaffet Italia 63 regjeringer på de siste 70 år og alle sammen har vært svake.

Deputertkammeret med 630 seter og Senatet med 315 senatorer har helt like fullmakter. Lover må vedtas i begge kamrene. Statsministre kan felles av begge. Dette er skrekkelig dyrt både politisk og i penger.

Renzi vil frata Senatet politisk makt i alle spørsmål unntatt endringer av Grunnloven og kutte ned antallet senatorer fra 315 til 95. 74 av dem skal være lederne av landsdelsrådene og 21 velges av ordførerne. De skal ikke lønnes av Senatet, men få lønn der de kommer fra. De skal altså ikke velges av velgerne til Senatet, og de vil dermed også bli skiftet ut når det er valg på deres hjemsteder. Det vil skje fortløpende. De livsvarige senatorene, som tidligere statsministre, skal avskaffes. Men presidenten skal kunne utnevne ytterligere fem senatorer som kan sitte i ti år.

Makta skal samles i Deputertkammeret. Bare der kan statsministre velges og felles. De 630 medlemmene skal på flere felter overta fullmakter som nå ligger i landsdelene og fylkene. De 110 fylkene forsvinner etterhvert ettersom de fratas alle meningsfylte oppgaver.

Etter den nye valgloven, som Renzi fikk vedtatt i 2015, skal det største partiet, så sant det får minst 40 prosent av stemmene, få tildelt 55 prosent av setene i Deputertkammeret som et slags «styringstillegg». Det skal gi sterke og stødige regjeringer.

Nasjonalrådet for Økonomi og Arbeid (CNEL), et bindeledd mellom president og regjering, på den ene sida, og arbeidsgiverne, fagforeningene og frivillige organisasjoner, på den andre sida, skal nedlegges. Det består av 64 medlemmer og er i dag et nokså meningsløst og dyrt «supperåd».

Dette er en nokså rotete reform, som det også finnes gode grunner til å avvise, utover å felle Renzi, sier mange statsvitere. Kritikere mener Renzi har caesarianske tilbøyeligheter og vil samle altfor stor makt i sine egne hender. Men det blir litt komisk når opprørere mot alt det bestående, som Grillo og hans flokk, forsvarer nettopp det bestående.

Statsvitere ser to strategier mot den framvoksende populismen på ytre høyre fløy i Europa. Den første er en forsvarsstrategi og går ut på å skape økonomisk vekst for å fjerne grunnlaget for misnøye. På denne linja står forbundskansler Angela Merkel i Tyskland. Den andre er en angrepsstrategi for å slå populistene på deres egen hjemmebane. Det er dette Matteo Renzi driver med når han med en reformistisk politikk fra venstresida og en personlig lederstil angriper populistene med deres eget språk, men altså fra statsministerens taburett, fra eliten. Derfor er han er den første som har vært i stand til å hamle opp med Berlusconi. Men hvor vellykket dette er, får vi vite søndag kveld.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook