Italia skjelver

Matteo Renzi har store drømmer om Italias framtidige rolle i Europa, men nå er landet på kort sikt den største faren for ny krise i EU, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Jordskjelv nå igjen, banker som knaker i sammenføyningene, økonomisk stillstand, farlig høy gjeld og folkeavstemning som kan gi full politisk krise til høsten er de utfordringene som har tårnet seg opp for den 41 år gamle statsministeren i Italia, Matteo Renzi. På de to og et halvt åra som har gått etter det politiske «kuppet» innad i Demokratisk Parti (PD), som gjorde ham til statsminister, har han klart å styre landet med temmelig fast hånd. Enkelte analytikere har kalt det «en mann aleine ved roret» eller «enmannsrepublikken». De samme analytikerne har tidligere pleid å klage over det «uregjerlige» landet. Han har brakt en høyst uvanlig politisk stabilitet til Italia. Republikken har opplevd 63 regjeringer i sin 70-årige historie.

Jordskjelvet er naturligvis ille nok for ofrene. Men Italia ligger geologisk utsatt til, og det har bodd mennesker i de farlige områdene i hundrevis av år. Mennesker flytter ikke så lett, og de bygger ikke sikkert nok. Ut over å hjelpe ofrene er det lite Renzi kan gjøre med jordskjelvet. Han har politisk vanskeligere saker foran seg.

Målet til Renzi er å gjøre Italia til «det mest stabile landet i Europa». Med stor fingerferdighet har han klart å innføre en reform i arbeidslivet, en utdanningsreform, en valglov og et skifte av president. Han var valset ned eller snodd seg rundt all politisk motstand. «Dere kan kaste meg, men ikke stanse meg», forklarte han engang i det opprørske Deputertkammeret. Han klarte å inngå en avtale om valgreformen med djevelen, sa man, og da dreide det seg om tidligere statsminister Silvio Berlusconi. Etterpå hjalp han til med å utestenge Berlusconi fra politikken, noe den splittede venstresida før Renzi aldri klarte.

Neste halvår er det bære eller briste.

Den italienske økonomien opplevde, etter to tiår med stillstand, et glimt av håp om vekst i noen måneder. Men nå står det omtrent stille igjen, melder Eurostat. Vekst kunne ha hjulpet Renzi blant velgerne. I tillegg hadde han et håp om å kunne få mindre strenge krav fra EU. Italias gjeld utgjør mer enn skrekkelige 132 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP); bare Hellas er verre stilt i EU. Og den italienske økonomien er det tredje største i EU. På toppen av dette trues de italienske bankene av krise og sammenbrudd. De sitter med råtne lån som tilsvarer 22 prosent av BNP og en tredel av alle råtne lån i EU.

Renzi håpte å få EU til å gå med på å redde bankvesenet og å se litt stort på gjelda, men nei. Riktignok sa forbundskansler Angela Merkel fra Tyskland seg villig til å være «fleksibel», men Tyskland står imot og Renzi får ikke støtte nok i EU til å gå mot tyskerne. I Italia har småsparere lånt bankene penger, gjennom obligasjoner, penger som går tapt om ikke bankene reddes. Renzi frykter et sosialt og politisk opprør som kan avslutte hans politiske liv og spille rett i hendene på den populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S) til komikeren Beppe Grillo, som gjorde det sterkt i kommunevalget i juni og overtok storbyene Roma og Torino.

Den virkelig store reformen fra Renzi skal avgjøres i folkeavstemning mellom oktober og desember. Det gjelder intet mindre enn regime-endring. Det «perfekte to-kammer-regimet», hvor Senatet og Deputertkammeret har like stor makt til å vedta eller stanse lover og til å felle regjeringer, skal avskaffes for å gjøre Italia «regjerlig». Renzi fikk dette godkjent i Deputertkammeret i april med 361 stemmer for og sju imot, mens hele opposisjonen marsjerte ut i protest. I august godkjente Kassasjonsretten folkeavstemning. Da satser Renzi sitt politiske liv. Stemmer folket ned reformen, går han sin vei, har han gjort klart. Det var en tabbe, har han nå innrømmet, fordi nå har opposisjonen gjort det til folkeavstemning for eller mot statsministeren. Taper han kan Italia stå i økonomisk og politisk krise samtidig, med store ringvirkninger for hele EU.

Søndag lovte Renzi å skrive ut nyvalg i 2018 uansett utfall. Han, som ble statsminister ved å «kuppe» partiet og ikke verken er deputert eller senator, kan da for første gang stille opp i et parlamentsvalg eller være borte for godt. Glansen rundt Matteo Renzi strålte etter valget til Europaparlamentet i 2014 da PD fikk utrolige 40,8 prosent av stemmene. Den har bleknet. Nylig hadde han Frankrikes president, François Hollande, og Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, på besøk for å drøfte EUs framtid etter Storbritannias utmelding. Men om Italia skal spille en hovedrolle i Europa, må han først få skikk på eget hus.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook