ENDRING: Generalsekretæren i Podemos, Pablo Iglesias, legger fram valgprogrammet som partiet har kalt «Programmet for Endring» foran det viktige valget 24. mai. De gamle partiene utfordres av Podemos fra venstre og Ciudadanos fra høyre. Foto: REUTERS / Scanpix / Eloy Alonso
ENDRING: Generalsekretæren i Podemos, Pablo Iglesias, legger fram valgprogrammet som partiet har kalt «Programmet for Endring» foran det viktige valget 24. mai. De gamle partiene utfordres av Podemos fra venstre og Ciudadanos fra høyre. Foto: REUTERS / Scanpix / Eloy AlonsoVis mer

Italiensk i Spania

Et historisk valgår er i gang i Spania, med valg i kommunene, i landsdelene og til parlamentet, mens velgerne i villrede er på vandring.

Kommentar

Etter år med økonomisk og sosial krise og påfølgende velgeropprør i Spania kom det store valgåret, hvor de folkevalgte i de politiske institusjonene på alle tre nivåer står på valg. Det er i sannhet forvirrende tider for velgerne, som i hittil ukjent omfang vandrer mellom partiene og kaster om på det partimønsteret som festet seg før 1980.

Året vil vise de spanske velgernes politiske svar på krisa. De er, ikke overraskende, mest opptatt av arbeidsledighet og korrupsjon. Alle partiene møter utfordringer som de aldri før har møtt. Hva velgerne svarer og hvordan partiene tar utfordringene i Spania kan gi ringvirkninger utover hele Europa, hvor krisa har rammet på ulike vis og i ulik grad.

24. mai er det valg i kommunene og i 13 av de sjølstyrte landsdelene, bare ikke i Andalucía, Galicia, Baskerland og Catalonia. På grunn av helt endrede styrkeforhold må partiene nesten overalt inngå avtaler om samarbeid for danne styrende flertall. Hva de da velger i byer og landsdeler vil naturlig gi føringer i riksvalget til Las Cortes, som kommer nær årsskiftet, trolig før. Og før dette, 27. september, er det valg i Catalonia, som nærmest blir folkeavstemning om utmelding av Spania.

2015 er året da regimet fra Overgangen settes på ildprøven. Det oppsto etter 40 års diktatur og hvilte på to store landsdekkende partier, Sosialistpartiet (PSOE) på indre venstre og Folkepartiet (PP) på indre høyre, med sterke nasjonalistpartier i noen av landsdelene. PP og PSOE har vekslet på å styre. I rikspolitikken er regjeringssamarbeid hittil ukjent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Økonomisk krise og avslørt korrupsjon har endret landskapet. Valgåret begynte i den folkerikeste landsdelen, Andalucía, 22. mars da sosialistene under Susana Díaz vant og fikk like under halvparten av de 109 folkevalgte. Andalucía er annerledes, PSOE har regjert i Sevilla i 37 år, i forrige periode sammen med Forente Venstre (IU) av euro-kommunister og grønne. Men valget var samtidig et gjennombrudd for de to endringspartiene Podemos («Vi Kan») til venstre, som fikk 15, og Ciudadanos («Borgere») til høyre, som fikk 9 seter. Begge er frukter av krisa. Hittil har de motsatt seg en avtale med Díaz og stengt for å innsette henne som president i juntaen i Sevilla.

Samarbeidsavtaler er nokså uvant, men nå tvinger de seg fram. Etter siste meningsmåling fra CIS vil det konservative PP tape sitt reine flertall i 8 landsdeler 24. mai og bare beholde det i Castilla y León. I rikspolitikken kjemper fortsatt PP og PSOE om å være størst, men ingen av dem får nok stemmer til å regjere uten hjelp. Statsminister Mariano Rajoy og PP har opplevd et vedvarende fall på 19 prosentpoeng blant velgerne fra 44,6 prosent i valget i 2011 til 25,6 prosent. PSOE, under den nye lederen Pedro Sánchez, er nesten tilbake der partiet var i det elendige valget i 2011. Da fikk sosialistene 28,8 prosent, og nå ligger de an til 24,3 prosent og utfordrer PP.

Man er langt fra den tsunamien som ble spådd da Podemos lå an til 23,9 prosent ved årsskiftet var større enn PSOE og pila pekte videre opp. Lederen Pablo Iglesias kalte seg da «den egentlige opposisjonslederen», uten et eneste sete i Las Cortes. Partiet har falt ned til 16,5 prosent. Da må det kjempe mot Ciudadanos under Albert Rivera, som i målinga fra CIS får 13,8 prosent, om å være målbæreren for endring.

Podemos har tiltrukket seg fremmedgjorte hjemmesittere og misfornøyde velgere fra PSOE og IU. Men partiet forsøker å avvise skillet venstre-høyre; det er «folket mot kasten». Ciudadanos har tatt skuffede velgere fra PP og hjemmesittere på høyresida.

Ingen av de to partiene, som står langt fra hverandre, kan håpe å bli størst. Kan de to i det hele tatt samarbeide? Og: Kan de inngå samarbeid med et av de to største partiene, som utgjør den forhatte eliten, som foraktelig kalles «kasten» og som de har til hovedmål å styrte? Det virker nær utenkelig. Både for Podemos og Ciudadanos kan det bli et veldig vanskelig møte med parlamentarisk politikk.

Tidligere statsminister Félipe González advarer mot «italienske» tilstander.

- Vi går mot et italiensk parlament, men uten italienere til å styre det, uttalte han nylig ironisk og tenkte på italienernes evner til å inngå underlige politiske forlik.

Dobbelt ironisk blir det når Italia nettopp har vedtatt en ny valglov med sikte på å gjøre italiensk politikk «mer spansk» og mindre kaotisk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook