Ivar Aasen sett fra Bærum

Ivar Aasen kaster lange skygger. De når helt til villastrøkene i Bærum.

JUBILEUM: På denne dagen er mitt budskap enkelt: Stans den pågående kampen mot nynorsken, skriver vår kommentator.
NTB-arkiv / Scanpix
JUBILEUM: På denne dagen er mitt budskap enkelt: Stans den pågående kampen mot nynorsken, skriver vår kommentator. NTB-arkiv / ScanpixVis mer
Kommentar

I DAG ER DET 200 ÅR siden Ivar Aasen ble født. Skaperen av det nynorske skriftspråket feires grundig der livsverket hans lever heftigst: På bygdene og i nettverket av nynorske kulturinstitusjoner. Jeg skal tilby et annet perspektiv. Hvordan ble Ivar Aasen og nynorsken vurdert fra et ståsted i Bærum? Av en som vokste opp med en far som var kulturredaktør i plysjborgerlige Morgenbladet og en farfar som hadde vært direktør i Rederiforbundet?

DET ER ALTSÅ MITT eget forhold til Aasen og nynorsken det skal handle om. Beretningen er knapt noen kjærlighetshistorie, men den har sine varme elementer.

JEG HAR EN FORTID som elevpamp. Tidlig på 70-tallet var jeg leder i Norges Gymnnasiastsamband (NGS), det som i dag er Elevorganisasjonen. Dette var i oppmarsjen til den første EU-avstemningen, og det var i ferd med å etablere seg en ny relasjon mellom radikal byungdom og folket i utkantene. Oppe i dette var elevene på de nynorske gymnasene aktive og de stilte ett sentralt krav: Lærebøkene skulle komme ut samtidig på bokmål og nynorsk, og prisen skulle være den samme. Det var et krav NGS sluttet opp om.

LEDENDE MÅLUNGDOM hevet likevel øyenbrynene da formann Egeland foreslo en landsomfattende politisk streik og et demonstrasjonstog på Oslo vest for å sette makt bak kravene. De trodde knapt det var mulig, i hvert fall ikke prosjektet på hovedstadens vestkant. Men slik ble det. Det ble god oppslutning om den timelange, nasjonale streiken for nynorske lærebøker. Elevene på Oslo vest var ikke dårligere. Det var et langt tog med elever fra Fagerborg, Katedralskolen og Forsøksgym som nådde regjeringskvartalet. Kravene ble overlevert og denne rapportør ildnet massene med megafon og taktfaste slagord mot daværende den daværende kirke- og undervisningsministeren: «Enhet lærer og elev! Bjartmar Gjerde er en rev!»

JEG INNRØMMER GLATT at jeg er litt stolt av den hendelsen. Det er lite trolig at noe liknende lar seg arrangere i dag. Den gangen var engasjementet ekte, og jeg har på Ivar Aasens egen dag stilt meg spørsmålet om hvorfor det var så naturlig. To faktorer peker seg ut. Den ene er rettferdighet. Likestillingen mellom de to målformene skal være reell. Den andre var den personlige opplevelsen av nynorskens nødvendighet, selv i hjertet av Bærum.

JEG FIKK DÅRLIGE karakterer i sidemål helt til jeg knekket koden: Legg vekk det stive kansellispråket med sin pynt og innskutte bisetninger. Skriv så enkelt som mulig. Verbaliser setningsbygningen. Slik ble min nynorsk atskillig bedre, men viktigere: Det smittet over på mitt eget hovedmål som ble strammere, klarere og mer effektivt. Fremdeles bruker jeg metoden nesten hver dag.

PÅ DENNE DAGEN er mitt budskap enkelt: Stans den pågående kampen mot nynorsken. Vi trenger språklig mangfold. Et levende nynorsk injiserer bokmålet med vitaminer, kraft og saftighet. La målformene nærme seg hverandre med respekt og gjennom naturlig og fritt samkvem. Norsk, i alle former, er et fantastisk verktøy for kommunikasjon. Britene sier de snakker det språket Shakespeare skrev på. Greit nok. Vi snakker det språket som ble brukt av Henrik Ibsen. Og av Ivar Aasen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.