Ivar Aasens livløse kropp

Spennende anslag i en dessverre altfor uttværende og detaljfiksert Ivar Aasen-biografi. Det er helt i orden at Stephen Walton ønsker å skrive en annerledes biografi om Ivar Aasen, og at han forsøker å gjøre det ved å beskrive kroppen hans: føttene, knærne, magen, hjertet, øynene, osv.

Levnetsbeskrivelsene fra fødsel til død har lett for å stivne i et mønster, mønstrene hemmer friheten og utfoldelsesmulighetene. Det er derfor dristig og rosverdig at Walton forsøker på noe nytt.

Selve tilslaget er også spennende. Ivar Aasen var utvilsomt annerledes enn det de fleste av oss har forestilt seg. Få nasjonale figurer er så befengt med myter som ham, få er blitt så mumifisert gjennom heltedyrking og utskjelling. For å skrelle av vrangforestillingene måtte det være fristende å gi større rom for en diskusjon av hans ulike trekk og egenskaper enn det en tradisjonell biografi gir anledning til.

Avsporinger

Dette har Walton greid. Den Ivar Aasen som etter hvert løser seg fra papiret, er langt mindre heroisk, langt mer komplisert og derfor også mer spennende og allmennmenneskelig enn den språkatleten som til nå har jogget gjennom norgeshistorien.

Han er også avgjort mindre tydelig, mer diffus og gåtefull, kanskje mer utydelig enn han fortjener å være? Så snart Stephen Walton har tegnet en side ved språkmannen, dikteren eller mennesket, mobiliserer han en rekke motforestillinger, og før leseren har modifisert bildet, kommer Walton med nye motforestillinger. Det kan være vel og bra å nyansere et portrett. Men Stephen Walton begår en kardinalfeil som en biograf eller antibiograf ikke kan tillate seg: Han diskuterer de ulike tegningene, synspunktene og tidligere forskningsresultatene for detaljert og inngående, og blir derfor ofte kjedelig. Digresjonene tar makten over framstillingen.

Kjønnslivet

For eksempel bruker Walton hele ti tettskrevne sider på å gjengi en debatt om Aasens kjønnsliv som fant sted i 1976. Han refererer til synspunktene til André Bjerke, Helge Arild Bolstad, Reidar Djupedal, Sigmund Skard, K.E. Steffens, Monrad Norderval, Anders Hovden, Yngve Nielsen, Herman Wildenvey, Andreas Skartveit, Henrik Sødal, Knut Ødegård, Rosenkrantz Johnson og flere andre.

Walton beskriver i detalj hvordan debatten gikk fram og tilbake mellom de enkelte deltakerne, og hvordan det hele forholder seg til mytedefinisjonen til Claude Lévi-Strauss. Dermed drøfter han mer mytene og myteskapingen omkring mannen enn selve mannen. Det synes langt viktigere for ham å få bekreftet en strukturalismeteori brukt på mytene om den avseksualiserte Messias-liknende språkmannen, enn å krype inn under huden på mennesket Ivar Aasen.

Fjern og fremmed

Dersom det har vært intensjonen til Walton, har han lykkes godt. Ivar Aasen blir en fjern og blodløs skikkelse. Han er godt innsurret i alle slags mer eller mindre holdbare synspunkter som nynorskfolk, riksmålsfolk og andre folk har hatt om ham gjennom tidene. Det gjør det ikke mindre kjedelig at bruddet i kronologien fører til at Walton blir tvunget til å vende tilbake til samme hendelser og tidsrom gang på gang, og at gjentakelsene etter hvert utmatter leseren.

Taktisk

Best er Walton når han tar for seg det språklige nybrottsarbeidet til Aasen. Her blir han stringent og klar og hevder markante synspunkter.

Ivar Aasen er en språkgransker som hører framtida til. De folkelige uttrykksmåtene han tok utgangspunkt i, er fremdeles truet, og dersom han hadde levd, hadde han nok hvisket til reformistene i Norsk språkråd at de burde gå varsomt fram. Langt på vei var Aasen en taktisk oppvakt samfunnskritiker som satte i gang et prosjekt der språket skulle bevisstgjøre en hel samfunnsklasse.

Waltons kunnskaper og analytiske evne avtvinger respekt. Det er trist at ikke gode rådgivere kunne ha hvisket ham i øret at dersom han hadde tenkt å gjøre Ivar Aasen levende for det norske folk, hadde han rotet seg inn i et uføre. Det er dobbelt trist fordi Walton er mannen som kunne greid det, og fordi Ivar Aasen fortjener å bli revet ned fra pidestallen og gjenreist som et levende menneske.