Ivrer etter å forstå lyrikk

- Jeg tror mange stiller seg spørsmålet: «Hvorfor skal jeg lese dikt?» Å gi et svar på dette er den åpenbare oppgaven i denne boka.

Til daglig er Havnevik hovedkonsulent i Aschehoug, forlaget han har jobbet i i 25 år.

- Jeg har holdt på med faget i 35 år. Før jeg begynte i Aschehoug var jeg på Blindern. I fem år hadde jeg stipend for å forske på norsk lyrikk. Det er en viktig bakgrunn for den jobben jeg når har gjort. Jeg hadde ikke greid å skrive denne boka uten det.

Interesse for lyrikk

Havnevik har villet skape en helhet i sin lyrikkhistorie, i tillegg har han valgt å bruke mange eksempler. Gjennom hele teksten får leserne enten utdrag fra eller hele dikt, som underbygger og viser det han vil si.

- Jeg tror mange stiller seg spørsmålet: «Hvorfor skal jeg lese dikt?» Å gi et svar på dette er den åpenbare oppgaven min i denne boka.

- Hvorfor trenger vi en lyrikkhistorie?

- Jeg mener å ha sett en interesse for lyrikk. Dels ved responsen på alle diktantologiene som blir utgitt. Samlede verker og utvalgte dikt kjøpes av tusenvis. Det er klare tegn på at folk er opptatt av det. De er ivrige etter å forstå mer og har en nysgjerrighet etter å få vite mer. «Hvorfor liker jeg dette?» tenker ofte folk. Lyrikk er krevende, ofte filosofisk. Det jeg ser hos leserne, er en iver etter å komme videre.

Havnevik er også blitt oppmuntret av mottakelsene lyrikkantologiene han har utgitt gjennom Bokklubben har fått. Det gjør ham trygg på at interessen for lyrikk er der. Også «Dikt i Norge» er bokklubb-bok, den er allerede tilgjengelig i Lyrikkbokklubben.

Rytme

- Det er ikke noe nytt i denne boka. Jeg ser tendenser og gir en helhetlig lesning både historisk og metodisk, sier Havnevik.

Innledningsvis i boka diskuterer han hva som skiller et dikt fra andre former for litterære uttrykk. Han nevner rytme, stil og språkbruk, billedspråk og det lyriske jeg. Selv foretrekker han den rytmiske definisjonen av hva et dikt er.

- Jeg velger rytmen, fordi et dikt uten rytme finnes ikke. Og rytme finnes ikke bare i vers. Jeg har også lagt vekt på rytme i de lange linjene. De gamle rytmene ligger der. Mer eller mindre bevisst benytter lyrikere disse. Vår illusjon om hvordan det var, f.eks. om lyrikken i det gamle Hellas lever videre. Den rytmen som skaper et dikt er meningsbærende. Når det er gjort tilstrekkelig mange ganger, skapes det tradisjon.

Den andre sterke impulsen Havnevik har latt seg styre av, er det norrøne. Den tredje, men ikke fullt så sterke, er Bibelen.

- Det rytmiske bibelspråket går inn i den nordiske diktningen. Et eksempel er Gunvor Hofmo. Hun hadde ikke skrevet det hun gjorde uten å ha lest Predikerens bok og Salmenes bok.

Havnevik slår rytmen i bordet med pekefingeren mens han snakker. Rytmen sitter i kroppen og han understreker at rytmen er der også i måten vi snakker sammen på.

Måne

Den norske lyrikkhistorien begynner tidlig, allerede ved ca år 200.

- Det aller eldste språklige tegn av urnordisk er en poetisk bruk av ordet. Runeinskripsjonen «raunijaR» på en spydodd, funnet på Toten, betyr «røynaren»: den som prøver seg eller blir prøvd og gjerne gjør en erfaring.

På de eldste runesteinene ser man også at de var opptatt av måneskinn. Og særlig betydningen av månen når den står i ne. Dette går igjen i Eddadiktene. Det viser at den lineære tidsopplevelse er relativt moderne. Den gang var månens ny og ne viktig. Tid var en gjentakende størrelse.

Ikke i utvikling

- Hvor ser du de største bruddene i lyrikkhistorien?

- Målet her har vært å ikke lage brudd, men en helhet. Boka skal gi leserne en utvidet forståelse av det de er interesserte i. Den henvender seg ikke til en kritisk offentlighet.

- Men overraskelser har jeg fått. For eksempel det å gjøre en moderne lesning av et Eddadikt. En annen ting er at jeg alltid har hatt problemer med Welhaven. Så gikk jeg inn i en tekst og plutselig kunne jeg se hvor fin den var. Det var diktet «En Vaarnat» (1844), der var det også måneskinn. Kanskje opplevelsen hadde noe med runediktlesningen og oppdagelsen av månetemaet der å gjøre.

Wergeland blir vanligvis sett på som den store framtidsdikteren, og Welhaven som den konservative som tilhørte Intelligensen. Men i samtida syntes de Wergeland skrev gammeldags, mens Welhaven svarte til samtidas nye idealer.

- Den oppfatningen har jeg ikke sett noe sted før. Dét er forresten nytt i denne boka, sier Havnevik.

Ikke i utvikling

- Er det temaer som går igjen?

- Det er de eksistensielle spørsmålene. Konstantene i verden kommer opp igjen og igjen. Noen ganger er språket et hinder for at konstantene blir oppdaget. Vi leser ikke norrønt eller latin og Wergeland er vanskelig å forstå. Min jobb her er å trekke fra det sløret.

Havnevik har gjort flere oppdagelser ved arbeidet med lyrikkhistorien.

- Jeg har fått et kritisk syn på modernismebegrepet. Et begrep som ikke sondrer mellom Georg Johannesen og Stein Mehren, er unyttig. Men jeg har måttet bruke de tradisjonelle begrepene.

- Alle litteraturhistorier har vært preget av framtidsoptimisme. Det er alltid noe «som har ført fram til...» f.eks. modernismen og «vi fikk den altfor seint til Norge, men nå...». Dette røper at vi mangler begreper. Vi kan ikke påstå at kunsten er i utvikling.

Klisjeer

- Hvor befinner «hjerte-smerte» seg i boka?

- Det er sjelden slike klisjeer kommer fra poesien. Dem er det stort sett dere journalister som skaper. Men når det er sagt, tror jeg norskens rimproblemer er grunnen til at ikke-versdiktene har seiret her i landet. Veldig mange av rimordene våre blir fort klisjeer. Det er vanskelig å få til noe nytt der. Moderne frirytme har fått total dominans. Men vi har hatt fantastiske rimdiktere, som Wergeland.

- Versdiktningen kommer plutselig opp igjen i dag fra overraskende steder. Rap er en ny utvikling av lyrikken. Det er mer tekst enn musikk. Rytmen er primær, men jeg tror vi ville fnise av banaliteten hvis vi så rapptekstene på trykk. Dette står forresten ikke i boka, sier Havnevik.

Diktinteressert? Delta i Diktkammeret der du kan lese mer om å skrive dikt, og sende inn dine egne dikt.