Ja da, vi elsker den

Du har hørt den før, der den stiger frem gjennom åtte vers. Nå har «JA, VI ELSKER» fått sin egen bok. Og forfatterne synes en ny nasjonalsang ville være meningsløst.

Bjørnstjerne Bjørnson og fetteren Rikard Nordraak traff med en knallhard nasjonalromantisk punch da deres sang «Ja, vi elsker» ble framført første gang offentlig. 17. mai 1864. Rammen kunne ikke være bedre. Norges grunnlov fylte 50 år, og under formiddagsmarkeringen i Eidsvollsbygningen lot et sammensatt herrekor sine røster lyde av de nå så kjente strofer i den moderne nasjonalstats vogge.

Allerede samme ettermiddag ble sangen framført offentlig i Kristiania, både på Slotts- og Universitetsplassen. I løpet av noen dager var «Ja, vi elsker» plukket opp av plystrende visergutter i hovedstaden.

Og da den i løpet av få uker og måneder også ble fast inventar i kormiljøet utover landet, sto det klart for alle at den unionsbundne nasjonen hadde fått sin nasjonalsang.

138 ÅR ETTER sin offentlige fødsel er «Ja, vi elsker» midt oppe i ny oppmerksomhet. Det skyldes ikke morgendagens festdag denne gangen. Fem forfattere har grepet en utfordring fra Norsk Litteraturfestival om å skrive en ny nasjonalsang. I tillegg har forfatteren Tore Renberg gått inn for å avskaffe hele sangen fordi han finner den uutholdelig pompøs. Han mener at vi i det minste tar fem års pause fra både den og 17. mai. Oppstusset er uventet, men velkomment for Jon Gunnar Jørgensen, Anne Jorunn Kydland Lysdahl og Vigdis Ystad. De har skrevet «Historien om {lsquo}Ja, vi elsker'», der de forteller om hvordan nasjonalsangen ble til. De er imidlertid veldig lite oppskjørtet av den pågående debatten.

- Det er vanskelig å forstå hvordan den kan bli oppfattet som pompøs og uten innhold. Jeg tror kanskje Tore Renberg ikke har lest alle åtte versene, sier Jon Gunnar Jørgensen, professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo.

- Det er viktig å understreke at intensjonen med vår bok ikke er å forsvare «Ja, vi elsker». Vi ser helt kjølig på teksten og ideen bak, og gir en presentasjon av sangen. Men også hans medforfattere nekter for at «Ja, vi elsker» kan anklages for å være pompøs, legger Jørgensen til.

- Her blir det nesten ikke brukt adjektiver i det hele tatt. Historien blir fortalt nøkternt, og Bjørnson er sparsom med lyriske bilder. Dette er en historie om hvordan mennesket kom inn i landskapet og fyller det med liv. Og teksten er inkluderende, både konger, mor, far, bøndene og borgerne er med, sier Vigdis Ystad, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

- Det er ingen grunn til å oppfatte teksten dit hen at vi slår oss på brystet og sier vi er best. Tvert om har Bjørnson plassert seg i samme fedrelandstradisjon som for eksempel Wergeland, med at vi har oppnådd frihet og selvrespekt - og at det er grunnlag for forsoning, sier Anne Jorunn Kydland Lysdahl, førsteamanuensis ved Norsk Musikksamling.

SELV OM «JA, VI ELSKER» aldri så mye ligger kveilet rundt hjerterøttene hos oss, har den ingen offisiell status som Norges nasjonalsang. De siste dagers debatt omkring sangen har fått den fedrelandsnære politiker Vidar Kleppe til å reise et forslag om at den bør bli lovbeskyttet. Det synes forfatterne er en dårlig idé.

- Det vil være en alvorlig svekkelse, mener Jørgensen.

- Slik det er nå, har sangen inntatt sin posisjon i kraft av seg selv, og det er dens styrke. En autorisasjon i kraft av et lovvedtak vil reise tvil om sangens egenstyrke. «Ja, vi elsker» er uangripelig i den stillingen den har nå.

Forfatterne måtte imidlertid ta flere runder hos både Kirke- og kulturdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Statsministerens kontor for å få svar på om «Ja, vi elsker» allerede er lovbeskyttet. Først da de henvendte seg til stortingsarkivet, fikk de omsider svar på at det er sangen ikke.

Trioen bak «Historien om {lsquo}Ja, vi elsker'» tror heller ikke det kommer noe varig ut av konkurransen om å skrive ny nasjonalsang.

- Nå ser vi riktignok at flere av de inviterte har en ironisk distanse til oppgaven. For det går ikke an å konstruere en nasjonalsang. Det er noe som må bygge seg opp selv.

ETABLERINGEN av den nye nasjonalsangen tok som nevnt overraskende kort tid. «Ja, vi elsker» var ikke med da Holst & Seips visebok ble utgitt åtte år etter 1864.

Redaktørene av viseboka, som var den viktigste sangboka i sin tid, framholdt som argument at «Ja, vi elsker» var så kjent uansett at det ikke var noe poeng i å ta den med.

Men veien fram til at Norge fikk sin nasjonalsang, var broket. Om ikke Bjørnson hadde dukket opp, må Tore Renberg og hans like bare være klar over at vi kunne fått langt simplere ting enn en saganatt som senker drømmer på vår jord. For eksempel rådde Nordahl Bruns «For Norge, Kiempers Fødeland» som en nasjonalsang fra 1782 og fram til 1864.

Forfatterne omtaler den som en «lystig og hyperpatriotisk drikkevise», hvor innledningsstrofen For Norge, Kiempers Fødeland / Vi denne Skaal vil tømme, nok ville ført til et par uutholdelige situasjoner ved for eksempel OL-gull.

Konkurranse i nasjonalsang har for øvrig vært forsøkt før. Etter at Danmark hadde gjort sitt forsøk, fikk Norge en tilsvarende i 1820. Og blant bidragene fikk vi faktisk en ny nasjonalsang fram til 1864: Henrik Anker Bjerregaards «Sønner av Norge».

DE TRE FORFATTERNE har bakgrunn i ulike fagfelt, men har likevel klart å dele boka mellom seg. Anne Jorunn Kydland Lysdahl har skrevet om Nordraaks melodi, Vigdis Ystad har skrevet om hvordan nasjonalsangen ble til, og Jon Gunnar Jørgensen har skrevet en historisk-kritisk gjennomgang av Bjørnsons tekst.

Sistnevnte mener det er nok en myte at teksten i de åtte versene skal være så vanskelig tilgjengelig.

- Jeg fant faktisk veldig lite som var nødvendig å forklare. Det er gammeldags språkform her og der, men fullt ut forståelig, sier Jørgensen.

OK, da har vi slått fast at «Ja, vi elsker» ikke er preget av pompøseri. Men det kan være på sin plass å minne om at kulturen rundt sangen kanskje ikke alltid har vært fri for den slags. Haugesunds avis brakte i 1896 et referat fra en forestilling med skuespilleren Johan Fahlstrøm. Hans glansnummer var framføring av «Ja, vi elsker», og satte mang en sjel i brann med sin ildfulle framføring. Ikke minst Haugesund avis' utsendte:

«Og {lsquo}Ja, vi elsker dette landet' brød frem som en rasende fos, der i sin ukultiverede urkraft river alt med sig. Paa scenen saa vi en mand, som jublet, skreg sin kjærlighed til hjemmet ud. Hele hans hjertes lyst brød frem over hans læber og lagde over hans ansigt et skjær af ren tragisk kraft. Her fik vi et glimt af den følelse, som hos saamangen lille nation har tændt begeistringens ild og opflammet til saadanne heltegjerninger, der altid vil straale i verdenshistorien».