Ja, det er nøye

SKAL UNDERTRYKKELSEN

av Prøysen også følge ham i graven? Er det slik vi ærer et geni?

«Er'e så nøye, 'a?» spør Alf Cranner Dagbladets journalist (11.7.) i forbindelse med at forfatteren Ove Røsbak dagen før har tatt bladet fra munnen, plassert en trompet der og vekket en søvnig befolkning med følgende revelje: Prøysen var også tiltrukket av menn.

Ja, det er nøye.

Kanskje ikke for alle, men for oss som setter pris på Prøysen er det nøye. I en grad som få andre klarte det, gjorde Prøysen følelsen av annerledeshet og det å stå utenfor til et kjernepunkt i sitt forfatterskap. Og da blir det nettopp nøye fordi det gjøres til et problem at Røsbak har velsignet nasjonen med disse uvisnelige opplysningene om livets mangfoldighet. I Se & Hør raser Erik Bye «mot svertingen av Alf Prøysens minne». Anne-Cath. Vestly er «forferdelig lei for at noen kan skrive sånt». Og Nora Brockstedt bruker ordene «forferdelig trist» (16.7.).

TA DERE SAMMEN.

Hadde homser ikke blitt sett på som annerledes av folk flest hadde det selvsagt ikke vært så nøye. Og når Cranner betegner Prøysens legning som «et mørkt rom», er det ikke da på tide at det belyses slik at Prøysen får framstå som et helt menneske? Skal undertrykkelsen av Prøysen, den han selv følte så sterkt, også følge ham i graven? Er det slik vi ærer et geni? Vi lever ikke i en homovennlig tid. Dagens åpenhet blant heteroene er en skjør mediatrend styrt av en håndfull mennesker i hovedstaden. Oppland Arbeiderblad kunne nylig melde om opprørte biringer som mener det er for mange kåte homser på Kremmerodden. Tidligere har utkantshomsene hutlet seg sammen på rasteplassen ved Mjøsbrua, men «de ble jaget derfra». Og biringene satser nå på 100 % homsefrie naturperler, for avisa siterer sin kilde optimistisk videre: «Vi vet hvem de er, for vi har tatt bilnummer. Noen er unge, andre gamle og noen er familiemenn.»

DU MÅ IKKE

forledes til å tro at det bare var Prøysen som havnet på skeiva blant våre avdøde glansbilder. Flere enn du kan forestille deg gjorde dét. Grunnen til at du ikke vet er fordi det var nøye for dem at det ikke ble kjent. Helt fram til 1972 var det forbudt for menn å ha sex med menn i Norge. Og man kunne miste arbeid, hjem, kontakten med barna sine og iblant helsa (og livet, i de verste tilfellene) hvis man sto fram som annet enn seksuelt A4. Et viktig og godt barndomsminne for meg er barne-TV med Alf Prøysen som Romeo Clive. Jeg betviler at NRK-ledelsen på den tiden ville latt en åpent bifil Prøysen få lov til å utfolde seg på statskanalen for nasjonens tindrende barnesinn.

NORGE ER I DAG

fylt med forfattere, politikere, forretningsfolk, bedehusgjengere, fotballspillere og andre sjeler som fremdeles føler seg tvunget til å lide i et «mørkt rom» fordi de har latt seg overbevise om at det ikke er så nøye at de er den de er. For var det ikke så nøye med Prøysen, så er det vel heller ikke så nøye med deg?