TRUMP og DAB: Klokka 15.12 i går var dette to av toppsakene på Dagbladet.no.
TRUMP og DAB: Klokka 15.12 i går var dette to av toppsakene på Dagbladet.no.Vis mer

Ja, jeg er en klikkhore

Og jeg har noen pirrende titler til deg!

Meninger

Ny definisjon: Klikkhore, substantiv (norr. klikkhóra): En som vinkler en nettsak så bra at folk faktisk gidder å lese den.

Onsdag klikka det endelig for meg. Simen A. Johannessen, seniorrådgiver i Gambit H+K, hadde skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv om journalistikkens framtid. Han begynte med det sedvanlige dommedagspratet: «Til tross for at 2016 har vært et år hvor det ikke har manglet på nyheter å rapportere, har det ikke vært et spesielt godt år for journalistikken», skrev han. «Nedbemanninger, dramatisk økte produktivitetskrav og klikkhoreri har ikke økt journalistikkens anseelse og innflytelse». Det er sant at mediene har hatt utfordringer i 2016, men arg! Der var det uttrykket igjen, klikkhoreri.

Begrepet klikk er snart like belastet som syfilis, og så går man hen og kaster hore på det også. Som om bruken av ordet hore ikke var en uting fra før, skal vi altså bruke det om alle som skriver en journalistisk sak på Internett og forsøker å få deg til å lese den.

Hele den norske journaliststanden, med andre ord.

I norsk papirpresse dukket ordet klikkhore første gang opp i 2008, som en fornorsket utgave av clickbait. Aftenposten tok seg litt seinere bryet med å definere ordet: «Klikkhore er betegnelsen på en journalist eller et nettsted som jager lesere og oppmerksomhet ved å konstruere pirrende titler som ikke har forankring i virkeligheten».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er helt enig i at «pirrende titler som ikke har forankring i virkeligheten» skal unngås for enhver pris.

Men vi skal ikke unngå pirrende titler.

For nettets lov er følgende: Ett klikk er én lesning. For at noen skal lese saken din må de klikke på den. Og for at de skal klikke må den ha en tittel som er så interessant at man får LYST til å lese. Med andre ord: En god tabloid vinkling.

Og nei, jeg snakker ikke om «Du vil ikke tro hvor mange som leser denne saken»-titler. Den barnesykdommen er det rett og slett ingen som klikker på lenger. Jeg snakker om velformulerte, spissede titler som sier hva saken handler om, som har en stoppeffekt, som pirrer leseren, og som får dem til å ville lese saken helt ut.

Og som selvfølgelig holder det den lover.

Her går Dagbladet av og til på trynet, selvfølgelig. Men vi ønsker å publisere saker som får leseren til å komme tilbake til oss, og da er det en dårlig forretningsmodell å la leseren forlate nettsida med skuffet hjerte.

De tre mest leste sakene på Dagbladet.no i 2016 var for øvrig:

1. «Trump-dattera legger seg flat etter denne motetabben» (Ivanka Trump profilerer smykke fra egen kolleksjon på pressekonferanse)

2. «Terroristen kledd naken» (Marie Simonsen kommenterer Breivik-rettssaken)

3. «Dette ble for mye for Idol-seerne» (Tove-Lo med onani-stunt under svensk Idol).

De forskjellige episodene av «Plastposegutten» klikket forresten til sammen 2.8 millioner ganger.

Alle journalister vil bli lest. Alle aviser vil ha stoffet ut til folket. Men av en eller annen grunn synes folk det er en uting at man klikker seg inn på nettaviser, og en begredelighet at folk kan finne på å like en sak så godt at de deler den i sosiale medier. Si ordet klikk og landets journaliststudenter fryser på ryggen. Men for meg, klikkhore som jeg er, betyr det å klikke seg inn på en sak at du er samfunnsengasjert, oppsøker kunnskap, deltar i den offentlige samtalen. Derfor er jeg stolt av å være klikkhore. Det burde du også være.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook