RESSURSBRUK: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på et kurs jeg ikke trenger, undrer kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
RESSURSBRUK: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på et kurs jeg ikke trenger, undrer kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ja, jeg klager

Når helsa ikke holder, er Norge verdens beste land å bo i. En stund.

Meninger

Det verste som finnes er folk som klager. Sutrer og klager. I verdens beste land å bo i. Sutre- og klagepolitiet er ganske ille de også; de som straks rykker ut og arresterer deg dersom du kommer med en mishagsytring.

I verdens beste land å bo i har vi nemlig ikke lov til å klage. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldige. Heldigere enn de fleste. Alt dette er sant. Men, det at det ikke er lov å klage … at det ikke er lov å komme med mishagsytringer. Knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov til å stille et kritisk spørsmål? Eller å klage, som noen også kaller det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har tenkt å la det stå til. Og kommer derfor med et helt konkret eksempel, så får heller klagepolitiet komme: Jeg har jobbet hardt siden jeg var fjorten år. Stuepike, servitør, bartender, sjokoladeselger, rengjører, drueplukker, psykiatrisk pleiemedhjelper, pleier av døende, frokostvertinne, hovmester, reiseleder og flyvertinne. Det siste i 26 år. I 26 år har jeg fløyet verden rundt, tørket spy og holdt hender. Trøstet og startet hjerter. Servert kongelige, verdensstjerner, sørgende, nygifte og papirløse som blir kastet ut av landet vårt. Og jeg har elsket det. En slitsom jobb. Men utrolig givende på alle medmenneskelige plan. Dessverre holdt ikke helsa.

Når helsa ikke holder, er Norge verdens beste land å bo i. En stund. Vi får betalt selv om vi blir syke. Samtidig tenker jeg at jeg har betalt ganske mye skatt i disse 37 årene jeg har vært i arbeid. Jeg har tatt imot pengene med takknemlighet over et system som fungerer. Men ikke med bøyd hode. Det er når året med sykemelding er over at de kritiske spørsmålene kommer. De man ikke skal stille. For da sutrer man. For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billettene kostet. Konkurransen er blitt så rå at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke klage over spilt melk.

Når ett år er gått, er det NAV som overtar. NAV får mye tyn og jeg er sikker på det må være en stor belastning å være saksbehandler i et system de ofte ser ikke fungerer. Et system der skjemaer og rapporter vokser både bruker og saksbehandler over hodet. Og resulterer i et dårlig arbeidsmiljø og misfornøyde brukere. Og store oppslag i media. Der de som klager får passet sitt påskrevet. Der de får beskjed om at de får slutte å sutre og sette pris på at de lever i verdens beste land. At de får klippe håret og skaffe seg en jobb. Vel, det er akkurat det jeg gjerne vil; jobbe! Jeg vil tilbake dit hvor følelsen av å bidra med noe kommer tilbake. Jeg skriver så blekket spruter. Søknader, kronikker, reportasjer og blogginnlegg. Jeg saumfarer finn.no og vet at der ute er det til slutt noen som tenker at de vil ha akkurat meg og min kompetanse.

Underveis i dette må jeg forholde meg til meldekort og søknadsfrister. For å få penger til smør på brødet. Og jeg forstår det må være et system der meldekort må sendes inn og søknader må sendes innen fristen. Jeg forstår at for å få denne støtten i verdens beste land å bo i, må jeg bidra med mitt. Men så kommer det kritiske spørsmålet: Hva bidrar NAV med? Eller min saksbehandler? Jeg skriver side opp og side ned med forslag om hva jeg kanskje kan gjøre for å komme meg tilbake i jobb. Jeg melder meg på kurs og sender anbefalinger til min saksbehandler. Den siste sendte jeg første november i fjor. En elleve sider gjennomarbeidet søknad om videreutdannelse. Snart tre måneder har gått. Kurset jeg søkte på er begynt. Jeg ringer min saksbehandler og kommer i skrivende stund fra mitt andre møte med mannen som har min skjebne i sine hender. Det forrige møtet med ham varte i ett minutt. Dagens møte i fire minutter. Han vet ingenting om meg. Spør heller ikke. Han er sikkert en hyggelig fyr. Som har jobbet lenge i systemet. Han gir meg muntlig avslag på kurset som allerede har begynt. Han mener jeg ville ha godt av et jobbsøkekurs.

Mannen med min skjebne i sine hender gir meg en side med informasjon om jobbsøkekurset. Det er et fulltidskurs som varer i et halvt år. Jeg sier jeg allerede har vært på karriereveiledning og vet hva jeg har lyst til. Og hva jeg faktisk har evner til. Men han er ikke særlig opptatt av det. Han spør heller ikke hva det er jeg har evner til. Han vil bare ha meg ut av døren og borte i et halvt år på kurs. Jeg leser informasjonen om hva kurset skal inneholde. Det faglige innholdet er som følger: Introduksjon/avklaring, veiledning/coaching/opplæring, jobbsøk/ helse og livsstil. Og til slutt: veiledning i jobb. Et halvt år skal jeg gå på dette kurset. Etter å ha vært i arbeidslivet i 37 år. Etter å ha vært på samme arbeidsplass i 26 av disse åra.

Og her kommer det kritiske spørsmålet: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på kurs? Et kurs jeg ikke trenger, men som gjør at min saksbehandler kan krysse meg ut av sitt rapportsystem i et halvt år. Hvor mye koster det samfunnet å ha meg nok et halvt år på arbeidsavklaringspenger? I stedet for å gi meg en mulighet til å bruke mine ressurser. Ressurser jeg faktisk har, og ønsker å bruke. Jobbsøkekurset må jeg si ja til. I frykt for at stønaden jeg rettmessig mottar skal bli fratatt meg. Jeg ber til høyere makter, om de finnes, at noen der ute finner ut at de trenger meg før kursstart i februar.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook