Ja, jeg klager

Når helsa ikke holder, er Norge verdens beste land å bo i. En stund.

RESSURSBRUK: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på et kurs jeg ikke trenger, undrer kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
RESSURSBRUK: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på et kurs jeg ikke trenger, undrer kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det verste som finnes er folk som klager. Sutrer og klager. I verdens beste land å bo i. Sutre- og klagepolitiet er ganske ille de også; de som straks rykker ut og arresterer deg dersom du kommer med en mishagsytring.

I verdens beste land å bo i har vi nemlig ikke lov til å klage. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldige. Heldigere enn de fleste. Alt dette er sant. Men, det at det ikke er lov å klage … at det ikke er lov å komme med mishagsytringer. Knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov til å stille et kritisk spørsmål? Eller å klage, som noen også kaller det?

Jeg har tenkt å la det stå til. Og kommer derfor med et helt konkret eksempel, så får heller klagepolitiet komme: Jeg har jobbet hardt siden jeg var fjorten år. Stuepike, servitør, bartender, sjokoladeselger, rengjører, drueplukker, psykiatrisk pleiemedhjelper, pleier av døende, frokostvertinne, hovmester, reiseleder og flyvertinne. Det siste i 26 år. I 26 år har jeg fløyet verden rundt, tørket spy og holdt hender. Trøstet og startet hjerter. Servert kongelige, verdensstjerner, sørgende, nygifte og papirløse som blir kastet ut av landet vårt. Og jeg har elsket det. En slitsom jobb. Men utrolig givende på alle medmenneskelige plan. Dessverre holdt ikke helsa.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer