Ja, la oss ha en ærligere oljedebatt!

Det er ikke «desperat» å stå opp for norsk olje og gass, og heller ikke uttrykk for en «Ole Brumm-holdning».

Meninger

På lederplass 22. januar anklager Dagbladet meg for å forsøke «å kneble» debatten om oljenæringens framtid i Norge. Med utgangspunkt i en radiodebatt mellom meg og Rasmus Hansson (NRK P2 20.1.) konkluderer avisen med at jeg er en «trussel mot den offentlige samtalen». Den påstanden får Dagbladet svare for selv, men jeg vil gjerne kommentere noen av de andre poengene som dras opp.

Jeg anklages for å levere «patosfylte forsvar for oljenæringa» - et åpenbart forsøk på å avvise en saklig argumentasjon jeg bringer inn i debatten. Jeg skal likevel være den første til å innrømme at jeg er en varm tilhenger av Norges desidert viktigste næring. Norsk olje- og gassproduksjon skaper verdiene som gjør at vi kan ha det velferdssamfunnet vi alle forsvarer. Min hensikt er ikke å stenge Hansson ute fra debatten. Men er det bra for det offentlige ordskiftet om oljenæringens framtid at debatten til stadighet bare føres på premissene til et parti som tross alt representerer et ytterliggående standpunkt?

Klimapolitikk er komplisert. Dagbladet rører så vidt ved det når de nevner at mindre norsk olje- og gassproduksjon kan erstattes av økt produksjon andre steder, eller at norsk gass kan være med på å fase ut kull. Og dette er min viktigste innvending mot å føre debatten på MDGs premisser alene; det er nemlig Hansson som med patos mener at vi som forsvarer oljen «koker kloden», og som tegner et unyansert svart-hvitt bilde av virkeligheten. Det er nemlig ikke en direkte motsetning mellom fortsatt norsk utvinning av olje- og gass og målene i Paris-avtalen, slik Hansson hevder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norsk olje- og gassproduksjon er verdens mest miljøvennlige. Vi har verdens strengeste krav til HMS, vi er en demokratisk, forutsigbar leverandør av energi verden trenger, vi har verdens høyeste CO2-avgift, vi er del av EUs kvotepliktige sektor, og vi tar klimaendringene på alvor. Hvor mange andre olje- og gassproduserende land kan vi si det samme om? Alle - inkludert FNs klimapanel - er enige om at fossil energi har en plass også i et 2-graders scenario. Det er derfor ikke «desperat» å stå opp for norsk olje og gass, og heller ikke uttrykk for en «Ole Brumm-holdning». Det er simpelthen å anerkjenne at klimaendringer er mer kompliserte enn at svaret er å stenge kranene på sokkelen.

Min påstand er at MDG og resten av miljøbevegelsen får uforholdsmessig stor plass i denne debatten. Denne gangen var utspringet forrige ukes nyheter om at Statoil har valgt konsept for Johan Castberg-utbyggingen, og kunngjøringen av årets TFO-runde. Begge disse nyhetene gir utgangspunkt for flere viktige diskusjoner. Da er det synd at den første debatten i etterkant ble redusert til nok en debatt om vi i det hele tatt skal ha en olje- og gassnæring i Norge.

Media har et ansvar for å bidra til at denne viktige debatten blir opplysende. Det blir for enkelt at vi gang på gang skal diskutere som om det bare finnes to alternativer: å fortsette som før eller avvikle hele næringen. Jeg hilser en videre debatt om norsk olje- og gass velkommen, og håper jeg kan bidra til at den foregår på en kunnskapsbasert måte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook