Ja, men så vær et medmenneske da!

Jeg var en av dem som led under mine foreldres alkoholmisbruk opp gjennom hele oppveksten, uten at noen grep inn.

MÅTTE KLARE SEG SELV:  Jeg var den jenta som ofte kom for seint på skolen, og som ble ertet fordi jeg luktet piss. Sannheten var at jeg selv måtte sørge for å komme meg opp om morgenen, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Solveig Vikene / NTB Scanpix
MÅTTE KLARE SEG SELV: Jeg var den jenta som ofte kom for seint på skolen, og som ble ertet fordi jeg luktet piss. Sannheten var at jeg selv måtte sørge for å komme meg opp om morgenen, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Solveig Vikene / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det har bygget seg litt opp i meg i det siste. Egentlig anså jeg meg for å være ferdig med barndommen min og dens utfordringer, men etter å måtte forholde meg til, i tide og tide, menneskers meninger rundt alkoholproblematikk, klarer jeg ikke lenger å tie stille. Alt fra hvor mye alkohol man skal egentlig kunne drikke mens barna er til stede, til hvorfor det var ingen som sa ifra selv om de visste at den eller den led under foreldrenes alkoholforbruk, står det jevnlig å lese om i avisene. Dette er ikke et tilsvar til én spesiell meningsytring, men et dypt og inderlig hjertesukk på vegne av barn av alkoholikere.

Jeg var selv et sånt barn. Nå er jeg voksen og omtrent halvveis i livet, men etiketten følger meg like fullt. Jeg var en sånn som led under mine foreldres alkoholmisbruk opp gjennom hele oppveksten, uten at noen grep inn.

Jeg var den obsternasige jenta som alltid var frekk og spydig og derfor gang på gang måtte sitte igjen i friminuttene. Sannheten var at jeg var desperat etter voksenkontakt. Jeg var den jenta som alltid hadde på meg for lite klær på vinterstid, og fikk spydige kommentarer fra andre barns foreldre i nabolaget når det var minus ti kuldegrader: «Er du for tøff til å gå med lue du da?!» Mens sannheten var at jeg ikke hadde noen lue. Drømmen min var en mor som maste om at jeg ikke måtte glemme lua mi. Jeg var den jenta som ofte kom for seint på skolen, og som ble ertet fordi jeg luktet piss. Sannheten var at jeg selv måtte sørge for å komme meg opp om morgenen. Det hjalp ikke at jeg var sengevæter fram til tenåra, og at ingen av foreldrene mine hadde kapasitet til å sørge for at jeg fikk dusjet før jeg gikk på skolen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer