Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Valget:

Ja, mye av kritikken av Listhaug er usaklig. Nei, hun er fremdeles ikke valgbar

Selv om kritikken av Listhaug ute av proporsjoner, kan ikke hun eller regjeringen slippe unna med at det kun er retorikken som er ille. For det er dessverre så mye mer som er mye verre.

Meninger

Spaltist

Sebastian Stein

er feltarbeider i Leger Uten Grenser, og har vært med på en rekke utenlandsoperasjoner. Han skriver i Dagbladet for egen regning.

Siste publiserte innlegg

La én ting være klart først som sist: det er helt uakseptabelt at personer aktive i politikken blir utsatt for hets, personkarakteristikker, ukvemsord og det som verre er. Det burde alle mennesker i vårt samfunn klare å styre unna. Særlig blir det for dumt å ty til slike infantile taktikker når man kritiserer andre for retorikken deres.

Bård Standal og Sarah Sørheim har med rette påpekt at både kritikken av Listhaug har blitt i overkant usaklig og urimelig, selv om man ikke behøver å være enig i alt de skriver. Det er synd at det har blitt slik for det har gitt Listhaug mulighet til å både slå tilbake og spille offer.

Statsministeren har heller ikke bidratt nevneverdig til å roe ned gemyttene, noe hun må tåle spesiell kritikk for. Denne valgkampen har blitt en stinkende søppeldynge – og ingen står helt uten ansvar for dette.

Men, uansett hvor ille den drøyeste kritikken mot Listhaug er så gjør det det ikke mer spiselig å støtte en blåblå regjering med FrP og henne. Hovedinnvendinger mot statsråden bør da heller ikke være retorikk eller stil, selv om det er mye å ta av også der. Hovedinnvendingene bør være politikken hun fører, frykten hun sprer og hennes villighet til å forskjellsbehandle mennesker når det kommer til fundamentale rettigheter. For disse tre tingene er langt verre enn et patetisk «godhetstyrann» slengt ut hver gang hun vil ha litt mer oppmerksomhet.

Politikken. Listhaug og regjeringen har gitt en rekke instrukser til embetsverket som er vesentlig strengere enn det Stortinget har vedtatt. Påstanden om at regjeringen kun fører Stortingets poltikk er altså ikke korrekt. Se bare på denne listen med eksempler:

● Regjeringen har ved hjelp av instrukser gjort Norge til et av de aller strengeste landene i Europa for asylsøkere fra Afghanistan. Særlig har dette gått utover barnefamilier som har blitt returnert, med tvang, til internflukt i det som er et av verdens farligste land. Andre land, derimot, tar innover deg den forverrede sikkerhets- og humanitærsituasjonen i landet og lar flere få beskyttelse. I 2016 var det 88 prosent av afghanske barnefamilier som fikk avslag. Året før var tallet 45 prosent. I reelle mennesker? 627 barn. Omlag en norsk barneskole ble altså sendt tilbake til et av verdens verste land.

● Også mot enslige mindreårige asylsøkere har regjeringen og Listhaug gått hardt ut. Hardere enn Stortinget la opp til. Omkring halvparten av enslige mindreårige får nå kun midlertidig oppholdstillatelse eller avslag. Dette er vesentlig strengere enn før, en oppgang fra 15 i 2015 til 354 så langt i 2017. Mange av disse ungdommene blir deprimerte, får selvmordstanker, bedriver selvskading og forsvinner fra mottakene i frykt for å bli sendt tilbake – som oftest til Afghanistan.

● Regjeringen har instruert utlendingsforvaltningen om å benytte seg av en hittil nesten ubrukt klausul om å sende flyktninger hjem. Stortinget har sagt at det skal kun skje når situasjonen i hjemlandet er vesentlig forbedret, men regjeringen har likevel aktivert klausulen selv om det er tvilsomt at landene er trygge. Omlag 1600 somaliske flyktninger som kom til Norge mellom 2012 og 2014 står i fare for å bli sendt tilbake, selv om forholdene der de kommer fra ikke på noen måte kan sies å være gode nok for retur.

● Regjeringen gikk også lengre under Storskog-saken enn det Stortinget bestemte. Rettssikkerheten skulle garanteres, men folk på flukt ble avvist på grensen uten klagemulighet eller advokatbistand. Enkelte av de avviste flyktningene endte opp tilbake i Syria.

● Regjeringen, ved Listhaugs departement, har brukt et helt år på å følge Stortingets vedtak om oppmyking i reglene for familiegjenforening. Til og med det ellers innvandringsskeptiske Senterpartiet reagerte på uthalingen.

Les deg gjerne opp på NOAS nettsider her og her for flere eksempler. Glem heller ikke politikken som Listhaug og den blåblå regjeringen har forsøkt å innføre, men som selv et svært asylrestriktivt Storting har stoppet. Særlig har dette handlet om familiegjenforening og botid i Norge.

Frykten. Listhaug kan kommunikasjon og er glad i å kalle en spade for en spade, som hun selv sier. Hun vet effekten av ord. Derfor ble det ekstra skremmende da hun sa at "det er klart jeg er bekymret for mine barns fremtid" med tanke på asylankomstene i 2015. Det er oppsiktsvekkende at et regjeringsmedlem med ansvar for nettopp integrering ikke har tiltro til landet og hennes eget embetsverks evne til å integrere omtrent 30 000 mennesker.

Det er opplagt enten reell irrasjonell frykt, eller plantet med vilje. Fra en norsk minister med ansvar for integrering er ikke dette bare ødeleggende, det er også en fallitterklæring for hennes ansvarsområde. Slike uttalelser skaper frykt og reduserer tillit mellom medlemmer i vårt samfunn. Holdningen har gjennomsyret hennes virke i regjeringen de siste to årene.

Forskjellsbehandlingen. Listhaug kunne godt tenke seg å frihetsberøve alle asylsøkere som har fått avslått søknaden sin - uten individuell behandling. Listhaug og FrP skaper en tendensiøs kobling mellom asyl og sikkerhetspolitikk for å få gehør for å bruke det jeg anser som ekstremt sterke virkemidler mot uskyldige mennesker. Det er skummelt. Når Listhaug tar til orde for å skape to grupper av mennesker - dem med rettssikkerhet og dem uten - blottlegger hun er menneskesyn vi ikke burde tåle. Rettigheter og menneskeverd henger svært tett sammen.

Når noens fundamentale rettigheter blir kollektivt tatt fra dem sier vi rett ut at de er mindre verdt. Mistenkeliggjøringen av folk på flukt bidrar til å anse dem som et onde snarere enn det de aller, aller fleste av dem er – desperate og redde for sine liv. Fra et regjeringsmedlem som har snakket mye om norske verdier er dette oppsiktsvekkende. At menneskerettighetene og rettssikkerhetsprinsipper gjelder for alle mennesker er ikke bare en grunnleggende norsk verdi som er reflektert i grunnloven. Det er også et fundamentalt liberalt prinsipp at alle mennesker er like mye verdt.

Uansett hvem som får statsministerposten etter valget, Arbeiderpartiet eller Høyre, blir hverdagen omtrent eksakt lik for de aller fleste borgerne i dette landet. Med mindre man er ensidig opptatt av en enkeltsak spiller det dessverre veldig liten rolle hvem som styrer landet – for nordmenn. Om vi sammenligner Norge med de fleste andre land i verden ser vi lett at forskjellene mellom de to største partiene er bittesmå. Når forskjellene er der, som med reservasjonsretten, klarer vi å hindre regjeringer i å gjøre for ødeleggende inngripen. For mennesker som ikke er nordmenn, derimot, er hvem vi velger til å lede landet avgjørende.

Selv stemte jeg Venstre ved forrige valg, men i år kan jeg ikke gjøre det samme. Risikoen for at de skal støtte en blåblå regjering med politikere som Listhaug, Sandberg, Amundsen og Anundsen er for stor. Det skyldes ikke bare retorikk. Det skyldes først og fremst politikken de fører. Politikk som skaper ekte lidelse for ekte mennesker.



Lik Dagbladet Meninger på Facebook