FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN

Ja, seksuell trakassering er et stort problem. Men hva skjer når vi sier fra?

Jeg også. Hva nå?

Meninger

Mange av historiene om seksuell trakassering som ble delt på #metoo-hasthtaggen hadde følgende fellestrekk: Mange av opplevelsene ble delt for første gang. Flere, blant annet Sarah Sørheim, har skrevet om hvor vanskelig det er å si fra. Jeg har sagt fra mer enn de fleste. Jeg har dårlige nyheter: Det blir ikke enklere etter at du har sagt fra, heller.

Jeg pleide å være en tenåringsjente som aldri sa fra. Jenter skulle jo være snille og greie, ikke sant? Så når det setter seg en voksen mann ved siden av deg på bussen og spør om han kan få en klem, er ikke den første reaksjonen: «Kom deg vekk», men «Hvordan unngår jeg å virke slem?», fordi du er så redd for sosialt ubehag at du heller tar den ekle klemmen. Jeg ble kurert for denne snillheten på Rød Ungdoms sommerleir i 2005.

Der møtte jeg en diger skjeggebass med lappen og læreplass. Jeg var femten år og tenkte på ham som en voksen mann. Han likte å ligge på lur for å hive meg opp i lufta, snu meg opp ned etter anklene eller noe annet jeg fniste høflig av.

Min desperate fnising virket dog ikke spesielt avskrekkende. Han satte seg siden av meg under et foredrag og kastet papirkuler i utringingen min. Hver gang han traff blink, gav han seg selv en High Five og insisterte på å ta «ballen» sin ut av «målet». Jeg? Jeg pustet dypt og tenkte: «Håper han slutter snart. Håper han ikke ser at jeg ser en annen vei, jeg vil jo ikke være slem.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens jeg satt der og led så stille jeg kunne, kom det noen og grep inn. «Slutt med det der!» Det var en jente, et par år eldre enn meg. Hun grep skjeggebass i armen og halte ham vekk. Jeg hørte ham kjefte og klage. «Herreguuud, vi hadde det jo bare litt GØY, helvetes Ottar-damer, dere skal alltid BRY DERE så mye.»

Denne «helvetes Ottar-dama» tok en alvorsprat med meg også. Hun forklarte at å si fra er noe man må øve på, og at det ikke er et individuelt ansvar. Alle damer må passe på alle damer. Det er lov å gripe inn når en venninne sitter i en krok på puben med en mann som gliser fett mens venninna ser ut som hun er i ferd med å drukne på dypt vann. Det er lov å få menn til å føle seg ukomfortable og sure. Det er sånn vi gjør det flauere å være en mann som legger hånden sin på låret enn det er å være en «vanskelig dame».

Min sinna-feminist-mentor forberedte meg også på hvor rasende menn kan bli om du ber dem slutte å klype venninna di i puppen. I dagslys med vitner rundt kan det være at klyperen nøyer seg med å kalle deg noe mindre pent, men jo mer alkohol og færre gjenboere du har når du jager vekk «byens løse bjørner», jo mer sannsynlig er det at bjørnen angriper. Hun lærte meg at når du sier fra, må du forvente raseri, ikke en unnskyldning.

Det kan selvfølgelig være at du avviser noen som faktisk er en hyggelig og sosialt klønete fyr som vil bli bedre kjent, men det er sjelden dem som spør om å få se trusa di når du står i do-kø. De spør om dere kan sees igjen snart.

«Vi kunne jo bare gitt ham det kysset» peste venninna mi da vi hadde løpt fra en løs bjørn som hadde fulgt etter oss da vi gikk hjem fra Blå. «Prinsipper!» insisterte jeg. Men realiteten er at de kjipe reaksjonene du får når du sier fra kan koste så mye at du ikke har råd. Det er mye enklere å be noen ryke og reise hvis de klår på deg på bussen enn hvis de gjør det under et viktig salgsmøte. Du vet - hvis det er kunden som klår og du er den som «byr deg frem», det var bare at du bød på grafisk design.

Alle prinsippene mine døde i møte med norsk kulturliv, der jeg som nyutgitt, 21-år gammel, håpefull forfatter fikk møte mine mannlige helter i levende live på forlagsfestene. Under litteraturstudiene mine kategoriserte jeg dem i modernister, realister og postmodernister. Nå grupperte jeg dem i «Har kløpet meg i rumpa», «Har kløpet venninna mi i rumpa» og «Jan Kjærstad», Norges hyggeligste og minst slibrige mann. Jeg holdt helt kjeft, selvfølgelig. Jeg ville være den kule, ikke den vanskelige. Jo mer status mannen som tafset hadde, jo mer risikabelt var det å si fra.

Det er i ferd med å komme en backlash på #metoo-oppdateringene. Noen sier «gapestokk»-kultur, noen sier at det «må være lov å flørte», noen snakker om retten til å forsvare seg mot falske anklager. Jeg tipper dette er de samme reaksjonene du risikerer å møte om du sier fra om at sjefen din klår.

Neste skritt er ikke å diskutere om hvorvidt #metoo-delingene var ok. Neste skritt er å diskutere hva vi gjør. Jeg stemmer for at vi som blir klådd på organiserer oss og øver oss. Det er helt umulig å være tøff alene, og jeg hadde aldri sagt et kvekk hvis ikke en «jævla Ottar-dame» hadde gått foran.