FRONTFIGUR: Heidi Nordby Lunde (bildet) har helt siden ACER-debatten blusset opp gått aktivt inn for å presse gjennom den kanskje mest upopulære suverenitetsavståelsen siden 1994, skriver artikkelforfatteren. <cutline_name>Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix </cutline_name>
FRONTFIGUR: Heidi Nordby Lunde (bildet) har helt siden ACER-debatten blusset opp gått aktivt inn for å presse gjennom den kanskje mest upopulære suverenitetsavståelsen siden 1994, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer

EØS-avtalen:

Ja-sidens EØS-paradoks

Ja-siden kan ikke klage over at EØS-avtalen er blitt så omfattende at vi like gjerne kan bli medlem, samtidig som de også er den ivrigste aktøren i å utvide den.

Meninger

I debatter mot den norske ja-siden møter jeg ofte argumentet om at Norge har blitt såpass tett integrert i EU at vi like gjerne kan melde oss inn og på den måten få stemmerett i unionen. Det er imidlertid noe som ikke henger helt på greip når det er den samme ja-siden som ivrig sørger for at Norge går med på de EØS-utvidelsene som gjør at avtalen er blitt såpass omfattende.

Ja-sidens frontfigur og stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Nordby Lunde, har helt siden ACER-debatten blusset opp gått aktivt inn for å presse gjennom den kanskje mest upopulære suverenitetsavståelsen siden 1994. Med seg har hun hatt leder i Europeisk Ungdom, Knut André Sande, som ved flere anledninger har proklamert sin uforbeholdne støtte til en norsk ACER-underleggelse.

Den 27. mars var Europabevegelsen igjen ute i Klassekampen for å annonsere sin begeistring for en ny EØS-utvidelse, denne gangen i forbindelse med opprettelsen av EUs arbeidsmarkedsbyrå. Dette byrået er for øyeblikket vagt definert, og vi vet lite om hvor omfattende mandatet deres vil være. Det er på det nåværende tidspunktet ikke mulig å si hvorvidt byrået vil få myndighet til å gripe direkte inn i norsk arbeidslivspolitikk eller ikke. Denne usikkerheten burde fremme forsiktighet fra Norges side. Likevel velger Heidi Nordby Lunde å omfavne ideen om en norsk tilknytning, nærmest på refleks.

Her er ja-siden nødt til å bestemme seg. De kan ikke på den ene siden klage over at EØS-avtalen er blitt så omfattende at vi like gjerne kan bli medlem, samtidig som de selv er den ivrigste aktøren i å nettopp utvide avtalen til å bli såpass omfattende.

Etter 12 år med sammenhengende flertall mot et norsk EU-medlemskap er det lite som tyder på at Norge noensinne vil hive seg inn i unionsprosjektet. Det går stadig lengre tid mellom de gangene ja-siden snakker klart ut om medlemskap i den europeiske unionen.

I stedet har det, spesielt gjennom de siste månedene blitt lagt inn mye krefter, deriblant fra Europeisk Ungdom og Europabevegelsen, på å sikre nye EØS-utvidelser går knirkefritt for seg, representert med EUs tredje energimarkedspakke.

Er det slik at ja-siden har lagt om fokus til å strekke seg etter «det nest beste», nemlig en mest mulig omfattende EØS-avtale?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook