Ja takk, begge deler

Troverdig om en middelaldrende kvinne som lider av Ole Brumm-syndromet.

    <>Her er de siste anmeldelsene.
  • FILM: Det hele åpner med et dystert sitat fra Dantes «Guddommelige komedie» og et ultranært bilde av et par kvinnehender som fikler nervøst med en army knife. Tonen er satt, historien om den middelaldrende kvinnen Marie-Jo som elsker to menn like høyt, må ende i tragedie. Men før det skjer, er det flere ting å glede seg over. Skuespillet er i særklasse. Vi tror virkelig på Marie-Jo, nydelig spilt av Ariane Ascaride, som også spilte i regissør Guédiguians romantiske komedie «Marius og Jeanette», når hun sier at hun ikke klarer å velge mellom sin eiegode ektemann og sin sympatiske elsker. Og en stor stjerne i margen: Det er befriende å se at middelaldrende og ikke modellpene mennesker får lov å ha et aktivt sexliv på film.

    Franske filmskapere har gjennom åra gjort flammende sjalusidramaer til sin spesialdistanse. Her er støynivået til avveksling overraskende lavt. Det gjør dramaet sterkere, nærmere og mer realistisk. Tempoet er også lavt, følgelig blir her god plass til å la karakterene utvikle seg. Vel og bra et godt stykke på vei. Men så, halvannen time inn i filmen, stopper det liksom opp og minuttene føles veldig laaaange.

    Lufta går sakte ut av ballongen mens filmen sleper seg av gårde mot slutten, som bokstavelig talt trekker ned, og føles unødvendig melodramatisk i forhold til resten av filmen.

<!--BTEK0--> DRAMATISK I MARSEILLE: Marie-Jo (Ariane Ascaride) nekter å måtte velge mellom ektemann og elsker.<!--/BTEK0-->