Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ja takk, begge deler

FORSIKRING: Risikerer vi å bli for trygge? Eller er trygghet en god ballast og forutsetning for å ta risikoer?

Ole Brumms skygge hviler tungt over Mandag Morgen og Vestas nye undersøkelse om «Trygge nordmenn». Forsikringsselskaper selger trygghet. Og økonomer viser veien til vekst, fornying og utvikling. Så til sammen må Vesta og Mandag Morgen nesten gå inn for begge deler; både trygghetsfølelse og risikovillighet.Vi vil gjerne kunne si «Ja takk, begge deler». Men så brummsk kan man jo ikke tillate seg å være. Den godmodige og frimodige lille bjørnen kunne si ja takk, begge deler - både honning og kake. Men teamet bak den nye undersøkelsen er realistiske nok til å synes at både trygghet og risikovillighet på én gang er paradoksalt og kanskje direkte motsetningsfullt. Naive som den lille bjørnen er de ikke.«Trygghet» betraktes vanligvis som et ubetinget gode. Tryggheten er vi alle for. Svarene på den store undersøkelsen viser da også at nordmenn er, om ikke verdensmestre, så likevel blant de tryggeste i verden. «Risiko» er mer tvetydig, dobbeltbunnet. Innovatører betoner at risiko er en forutsetning for fornying. «Den som intet våger, intet vinner.» Uten å ta en viss risiko, kan vi ikke oppnå alle fordelene i den moderne verden. Men risiko er samtidig en trussel mot tryggheten. Når vi utsettes for eller tar risikoer, setter vi tryggheten vår på spill.

DERAV KONFLIKTEN, I god nyliberal ånd er man redd for at for mye trygghet skal gå utover risikovilligheten. Og man frykter åpenbart at det rike Norge, velferdsstaten som Gud ga oljen i havet, nå nærmer seg eller allerede har trådt over denne grensen. Alle putene under armene er blitt en sovepute, en trussel mot fornying og utvikling. Dette er fryktens metapolitikk. Etter at generasjoner har arbeidet for å oppnå den grunnleggende tryggheten i velferdsstaten, frykter man nå at folk ikke lenger frykter nok.Rapporten kretser således søkende rundt et magisk balansepunkt mellom opplevelsen av trygghet og risikovillighet, den rette dosen av de to. Kanskje kan vi få begge deler, hvis vi bare tar halvparten av hver? Det mest paradoksale, og merkelig nok oversette, er likevel at rapportens egne resultater snarere avkrefter enn bekrefter dette utgangspunktet.Det er «de nære forholdene», og ikke de moderne samfunnsrisikoene, som har «hatt størst innvirkning på trygghetsfølelsen vår». Slik sammenfattes det vesentligste funnet i den store undersøkelsen. Venner, penger i banken og nærmiljøet gir, i den nevnte rekkefølgen, nordmenn størst grad av trygghet. Og tar vi også hensyn til intensitet, blir betydningen av de nære forholdene enda mer utpreget. Rangeringen blir da: fast arbeid, partner/ektefelle/kjæreste og venner, og først etter dette følger penger i banken og nærmiljøet.

FORSKJELLEN mellom de moderne samfunnsrisikoene og de nære forholdene er likevel litt uklar. Mange har nok med god grunn oppfattet den som forskjellen mellom fjerne årsaker og nære konsekvenser. Og er det tilfellet, reduseres funnet til den trivialitet eller selvfølge at det vi frykter mest er at den store og «onde» utryggheten i verden slår ned i vår egen lille og «gode» trygghet. Satt på spissen kan vi si at den største utryggheten skapes av nettopp de forhold som vi ikke kan forsikre oss mot, eller der eventuelt forsikring kun kan gi økonomisk kompensasjon, ikke erstatte det som er tapt. Sagt på en annen måte: Velferdsstaten og familien, ikke forsikringsselskapene, er de mest trygghetsskapende institusjonene.Rapportens bombastiske konklusjon er likevel enda mer ødeleggende for rapportens politiske utgangspunkt. «Det er», med rapportens egne ord, «ingen sammenheng mellom hvor trygg den enkelte generelt føler seg og hvor villig man er til å ta risikoer». Skal vi tro hva folk selv har sagt til intervjuerne, er det altså ingen trade-off mellom den tryggheten man opplever og hvor villig man er til å ta risikoer. Mindre trygghet medfører ikke større risikovillighet. Og omvendt: Større risikovillighet forutsetter ikke mindre trygghet. Rapporten overkommuniserer det ikke akkurat, men konklusjonen avkrefter faktisk utgangspunktet. Der undersøkelsen leter etter en trade-off, svarer folk både-og.

RAPPORTENS løsningsforslag er da også politisk, en slags samfunnsmessig arbeidsdeling som også er en funksjonsdeling. Trygghet og risikovillighet kan fordeles på forskjellige segmenter av befolkningen. De trenger ikke å forenes i hver enkelt av oss. Og derfor blir det funnet håp og trøst i en gruppeinndeling av den norske befolkningen. 40% av alle nordmenn er trygghetssøkere, 37% er moderate, 14% er litt vågale og 9% er gamblere. Det er færre enn i USA, men likevel. De til sammen 23% prosentene som er gamblere og vågale er vel tilstrekkelig til å holde fornyelsen i gang. Finnes det bare innovatører nok, klarer et samfunn seg selv med et flertall av trygghetsnarkomane!Men tilbake til utgangspunktet: Det rette forholdet mellom risiko og trygghet, balansepunktet, der tryggheten verken er for stor eller for liten. Kanskje er det et falskt - ideologisk - dilemma med en skjult dagsorden? Kanskje kan vi med den riktige holdningen få begge deler uten å måtte nøye oss med halvparten av hver.

RAPPORTENS EGNE resultater viser i hvert fall ikke at de trygge er mindre villige eller tilbøyelige til å ta og å utsette seg for risiko. Og paraplyene eller fallskjermene til de risikovillige lederne i næringslivet tyder heller ikke på at det omvendte er tilfellet. Logikken bak disse ordningene må være at man forventer at framsynte ledere er mer villige til å gjøre nødvendige, men risikable disposisjoner nettopp når de har tryggheten i en rimelig eller beintfram god kompensasjon hvis de ikke lykkes. Pressen overdriver kanskje, men pressens mange eksempler gir likevel et sterkt inntrykk av at de lederne som ansettes for å ta en risiko, heller ikke er de siste til å sikre seg sin egen trygghet hvis det går galt.

KAREN BLIXENS fortelling fra «Den afrikanske farm» i 1930-årene snur Mandag Morgens frykt om til sin egen motsetning. Blixen konstaterte at «de innfødte» levde langt farligere enn «de hvite», men likevel hadde de i langt mindre grad en «følelse av risiko i livet». De innfødte var nemlig «innstilt på det uforutsette og vant til det uventede. Negeren står på en vennskapelig og fortrolig fot med skjebnen ... den er for ham så å si hans hjem». Og motstykket, de hvite eller europeerne, var ifølge Blixen så redde for og uvillige til å ta risikoer at de «helst vil sikre seg mot skjebnen».Blixens sammenlikning av de trygge innfødte, som villig møter og forsoner seg med risikoer, og de fryktsomme hvite, som forsøker å sikre seg mot skjebnen, er nok i høy grad en litterær konstruksjon. Men den svarer påfallende godt til vår tids myte om de «rike», som sikrer seg mot risikoen for å miste det de allerede har, mens de «fattige» risikovillig setter sine få midler på spill i håp om å vinne det de ikke har.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling