Fargedesigner Dagny Thurmann-Moe har flere ganger uttalt seg om fargebruken i byen vår. Hun har blant annet sagt at «Bjørvika er som å se inn et evig regnvær». I disse dager får blant annet det nye Munchmuseet kritikk. Gaute Brochmann uttalte nylig at «Jeg vi si at Munchmuseet suger, både i betydningen at det ikke ser bra ut – men også i betydningen at det suger alt lys ut av Bjørvika.»

Jeg er ikke enig med Thurmann-Moe i at Bjørvika er et evig regnvær eller med Brochmann i at Munchmuseet suger. Til det siste er det å si at jeg tror kulturbyråd Rina Mariann Hansen har rett i at vi bør vente til hele bygget er ferdig og står klart før vi bestemmer oss for hva vi mener om det.

Samtidig peker utsagnene om Bjørvika og Munchmuseet, og også debatten knyttet til det nye Nasjonalmuseet, på noe viktig og noe vi kanskje har tillagt for liten vekt i byutviklingen i hovedstaden, nemlig spørsmålet om fargebruk og materialvalg og hvorfor vi tilsynelatende ender opp med så mange grå og hvite bygg?

Går man tur på Grünerløkka, Torshov, Tøyen eller Grønland er fargebruken ganske slående. Det finnes grønne, rosa, lysoransje og svakt blå bygg for å nevne noen eksempler.