VI ØNSKER HENNE I NORGE: Vi trenger innvandring av «egoistiske» grunner. Med forskjellsbehandling kunne Maria Amelie fått opphold, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
VI ØNSKER HENNE I NORGE: Vi trenger innvandring av «egoistiske» grunner. Med forskjellsbehandling kunne Maria Amelie fått opphold, skriver kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Ja til forskjellsbehandling

Norge må ta imot innvandrere som bidrar økonomisk.

I kjølvannet av arrestasjonen av Maria Amelie har to hovedsyn meldt seg: De som vil ha generell liberalisering. Og de som vil ha konsekvens i strengheten. Jeg vil derimot ha konsekvent forskjellsbehandling.

Saken om Maria Amelie er en god anledning til å tenke gjennom hele innvandringspolitikken på nytt. Den er blitt framstilt i lys av det norske asylpolitikkparadigmet. Tilhengerne av utsending hevder at Maria Amelie ikke har et beskyttelsesbehov. Motstanderne av utsending argumenterer med menneskelige hensyn, ung alder ved ankomst og usikkerheten om UNEs vurdering av beskyttelsesbehovet.

Men innvandringspolitikk er ikke bare asylpolitikk. Vi kan faktisk velge å gi opphold til mennesker fordi vi, Norge, vil ha dem her. Reaksjonene på Maria Amelies sak handler i stor grad nettopp om det. Vi vil gjerne at hun skal bo her. Vi tror hun kan bidra positivt, sosialt og økonomisk. Og nei, bidra positivt økonomisk gjør faktisk ikke den gjennomsnittlige asylsøker. Heldigvis aksepterer vi det, vi krever ikke at flyktninger skal være lønnsomme for oss. Men vi tror at Maria Amelie, og helt sikkert mange andre, vil være nettopp det.

Er målet å sette et nummer på folk, vurdere alle som kommer ut i fra økonomiske kriterier? Nei. Og ja. Vi skal ta imot mange innvandrere uten å regne på hva de koster. For en del av innvandringspolitikken handler om forpliktelser vi har, konvensjoner vi har underskrevet og et moralsk ansvar for å gi beskyttelse for dem som for eksempel trues med fengsling og død for sin overbevisnings skyld. Men når det av og til snakkes som om Norge trenger denne innvandringen økonomisk, er det fullstendig galt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes selvsagt mange som bidrar positivt, men jevnt over er asylsøkere og familiegjenforeningsinnvandrere en stor økonomisk belastning for Norge, og store nettomottakere i det norske velferdssystemet. Jeg tror mange ønsker å tro innvandring lønner seg, for derved å kunne forsvare asylinstituttet. Det er i så fall helt misforstått: Asylinstituttet må forsvares som en moralsk forpliktelse.

Og vi bør søke å begrense innvandring vi ikke er forpliktet til når den er kostbar for samfunnet. Vi har mulighet for å gjøre mye for å stramme inn på antallet som kommer på familiegjenforening og asyl, for eksempel gjennom 21 års aldersgrense for at ekteskap skal gi rett til opphold, gjennom å bruke alle utenrikspolitiske ressurser for å få utleveringsavtaler med viktige avsenderland, gjennom raskere saksbehandling. Jeg støtter at slike tiltak gjennomføres kraftfullt.

Men det finnes også andre innvandrere. Innvandrere vi tar imot ikke fordi vi er forpliktet til det, men som vi vil ha fordi de beriker oss. Det er forskjell på folk. Noen innvandrere er velutdannede, språkmektige og lett integrerbare. Noen er det ikke. Men denne selvinnlysende sannhet har få implikasjoner for norsk innvandringspolitikk. Men med dagens tilnærming får vi nesten ikke høykvalifiserte arbeidsinnvandrere. Systemet er slik at også de som faktisk kunne hatt mye å bidra med, presses inn i rammer der kriteriet for å få opphold blir å vise hvor forfulgt man er eller å sørge for å ha en familietilknytning, i stedet for å vise iver til å bidra til det norske samfunnet.

Vi har en kvote på 5000 utenlandske «høyt kvalifiserte spesialister». Men den kvoten får vi aldri fylt. Det skyldes kravene vi stiller og Norges plass i verden. De må på forhånd ha tilbud om en jobb med lønn over et visst nivå. Norge er ikke attraktivt nok i dag for dem som allerede fra sitt hjemland kan skaffe seg godt betalte jobbtilbud over hele verden. Du skal være rimelig interessert i fluefiske og langrenn før du som nanoingeniør velger Norge framfor New York, London eller Toronto.

Men noen dyktige mennesker kommer likevel, som kan bygge Norge til noe bedre enn det er i dag og som Norge kan gjøre bedre enn de er i dag. Vi kan gjøre mer for å gjøre Norge attraktivt for dem. I dag møter vi dem dårlig. Det er ikke lenge siden Nadia Sokolova, en internasjonalt anerkjent forsker ved NTNU som kom hit på familiegjenforening, feilaktig ble mistenkt for å ha inngått proformaekteskap. Satellitteksperten ble sendt ut av landet.

Norske regler passer ikke for dem som befinner seg et sted mellom familiegjenforening, asyl, og spesialiststatus, som mange av de kloke hodene som finner veien til Norge gjør. Og er du her som asylsøker, som Maria Amelie, kan du ikke bytte til arbeidsinnvandrer uten å forlate landet og vente i lang tid. Systemet er designet for å avskrekke dem som ikke har krav på asyl fra å komme. Problemet er at det også avskrekker, eller kaster ut, dem vi vil ha.

Canada, Australia og New Zealand har ulike systemer beregnet på slike innvandrere. Danmark har introdusert en ordning med grønt kort for arbeidsinnvandrere fra utenfor Europa. Kvalifikasjoner som vektlegges er utdannelse, språkferdigheter, og arbeidserfaring. Et parallelt system i Danmark gir poeng for å akseptere mindre rett til trygdeytelser, som gjør det enklere å være sikker på at innvandringen vil være lønnsom for innvandrer så vel som vertsland.

Vi trenger ikke kopiere disse landene blindt. Men vi trenger en ordning som eksplisitt anerkjenner at vi ønsker innvandrere som bidrar økonomisk. Innvandringsvenner i Norge har ofte ensidig sett på innvandring som et spørsmål om hvem som trenger vår hjelp og beskyttelse. I den grad de har vært opptatt av økonomiske konsekvenser for Norge, har mange postulert at innvandringen er lønnsom, til tross for at den type innvandring vi har, slett ikke er det.

De vil ikke at vi skal ha innvandring av «egoistiske» grunner, at vi skal velge de beste, og være strenge mot de svake. Jeg er uenig. Norge kan aldri ta imot alle som vil komme. Men det er mange mennesker som vil komme hit og som vi samtidig gjerne vil ha. De får i dag ingen sjanse, fordi de er født på feil sted, og fordi de ikke bruker menneskesmuglere, skraper vekk fingeravtrykkene sine, eller kommer fra land vi ikke klarer å få i stand utleveringsavtaler med. Det eneste alternativet til forskjellsbehandling er å være streng mot alle.

Med slik forskjellsbehandling kunne Maria Amelie fått opphold. Ikke fordi hun har krav på beskyttelse, det kan jeg ikke bedømme, men fordi vi ønsker henne i landet.