Ja til fred og sånn

Statsministeren hadde ikke fått lest verdikommisjonens midtveisrapport «Verdier - fellesskap og mangfold» da han presenterte den på sitt kontor i går. Men han hadde bladd i den, og lagt merke til at det var så mange fargerike og fine barnetegninger og -ytringer der.

- Det gleder meg at verdidebatten har nådd helt ned til barna, sa Bondevik. Så satte han i gang med å rose sin egen kommisjon for godt arbeid - og for at verdikommisjonen nå også tør å mene noe.

Det er ikke rart Bondevik er godt fornøyd med verdikommisjonens «meninger». De likner nemlig til forveksling på Bondeviks egne meninger: Etter halvannet års arbeid har styringsgruppa i verdikommisjonen vært gærne nok til å tore å være normative (etter grundige diskusjoner internt i styringsgruppe og råd, selvsagt). Og det som kommer ut av normative utsagn og meninger likner til forveksling, som det ble påpekt på pressekonferansen, på forarbeidene til KrFs nye program.

Verdikommisjonen er, hold dere fast, mot aktiv dødshjelp, men for aktiv livshjelp. Den sier ja til det flerkulturelle Norge og mener omsorgstenkningen må få en større plass i politikken. Og så er kommisjonen i utgangspunktet mot krig, da. For, som den skriver: «Krig er forakt for liv. Krigshandlinger fører til lidelse, fornedrelse og død, og de bringer ofte frem det verste i mennesket av ødeleggelsestrang og brutalitet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Våren 1999 i en krig, til alt overmål på angripernes side. Men den som venter et flengende oppgjør med Norge og NATOs krig mot Jugoslavia fra verdikommisjonen, basert på innsikten om at «Krig alltid er en tragedie», kan bare glemme det. Verdikommisjonen ønsker ikke å ta stilling for eller mot luftkrigen, men diskuterer voldsmakt og verdier, for og mot, balanserer, problematiserer og tar forbehold etter forbehold.

Og konklusjonen på krigsdiskusjonen? Følgende oppsiktsvekkende utsagn: «Det må være et høyt bevissthetsnivå rundt spørsmål som har med forsvar og krig å gjøre. (...) Poenget er at vi må lære av fortiden for å stå bedre rustet til å møte fremtiden.»

Det var det nok ingen andre som hadde tenkt på før. Men nå ligger det altså på plass. Signert verdikommisjonen.

Slike bidrag til den offentlige samtalen imponerer ikke et kynisk pressekorps. Å si det selvsagte - og attpåtil presentere det som en nyhet - påkaller bare sarkasmen hos folk som jobber med nyheter.

Konfrontert med at dette høres ut som KrFs program og et bestillingsverk fra Kjell Magne Bondevik, prøvde kommisjonsmedlemmene i går å finne fram til eksempel på at midtveisrapporten ikke er helt forutsigbar.

Da ble alt enda mye tristere.

- Se på side 87, sa kommisjonsleder Jan Erik Langangen stolt:

- Der vil dere finne et utsagn dere neppe ville funnet i et KrF-program - og som vi virkelig diskuterte om vi kunne ha med. Men så tok vi det altså med!

Og så slår vi opp på side 87, da, mens Langangen og de andre rapportansvarlige sitter der framme og fniser som uskikkelige femteklassinger som har tort å skrive «tiss» eller «bæsj» i en skolestil.

Og på side 87 i rapporten, der det handler om ungdom og framtid - og som følgelig må være i et litt «friskt» og «ungdommelig» språk - står det, uthevet i margen: «Selvsagt bør vi også ha dress, slips ... og slett ikke signalrødt Karius-hår, piercing både i kinnet og klitoris, hettegenser og bar mage.»

Tenk det. Vi har en verdikommisjon som er så dristig og crazy at den tør å skrive «klitoris».

Det er verdiene , ikke kommisjonen, som er viktig, ifølge verdikommisjonen. Likevel har mye av fokus kommet på kommisjonen selv. Først fordi det var vanskelig å forstå hva den skulle gjøre. Så fordi den var usynlig. Og da den endelig kom på banen, var utsagnene og innspillene så forutsigbare, så politisk korrekte og så ukontroversielle at det ikke er til å undres over at de ikke vekker debatt.

Når en offentlig oppnevnt kommisjon, som skal studere verdiene i kongeriket etter halvannet år, ikke kommer med stort mer enn at den er mot det vonde og for det gode, at alle bør ta seg av hverandre og være venner, er vi langt inne i parodien - noe omtalen av kommisjonen i pressen og på landets revyscener også reflekterer.

Selv legger kommisjonen mye av skylda på pressen generelt, og Akersgata spesielt. Akersgata oppleves som ironiens stormtropper (uten særlig intelligente ironiske evner, vel å merke) og som verdikommisjonens kanskje største trussel.

Ifølge kommisjonen foregår det en vital verdidebatt rundt om i distriktene, som både er dyptpløyende og alvorlig - og der Oslo-grytas distanserte og blaserte ironi er fraværende. Kanskje det.

Men da pressekonferansen i går gikk mot slutten og verdikommissærene fikk spørsmål om hva verdikommisjonen vil få å si for folk flest i Norge, ga en av redaktørene for midtveisrapporten, filosofen Henrik Syse, kanskje det beste svaret selv:

- Det er veldig mange store ting som ikke nødvendigvis har så stor betydning for folk, sa Syse.

JA TIL DET SNILLE: Verdikommisjonen og Kjell Magne Bondevik er enige om at omsorg må få en større plass i politikken.