INTERNASJONALISERING: Det blir stadig flere utenlandske vitenskapelige ansatte ved norske universiteter og høyskoler.
INTERNASJONALISERING: Det blir stadig flere utenlandske vitenskapelige ansatte ved norske universiteter og høyskoler.Vis mer

Ja til internasjonalisering

Om noe, bør politikerne legge press for enda mer åpenhet mot utlandet i norsk akademia.

Meninger

Den pågående internasjonaliseringen av norsk akademia har den siste tida vært i søkelyset. Klassekampen har gjennom en artikkelserie denne sommeren sett nærmere på hva det betyr at andelen utenlandske vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler har økt de siste åra, til 25 prosent. I fjor var det også en rekordhøy andel av dem som tok doktorgrad i Norge som var utenlandske statsborgere.

De siste ukene har politikerne kastet seg inn i debatten. Først ut var Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien, som mente diskusjonen om den økende andelen utenlandske forskere og doktorgradsstipendiater var moden for å løftes opp på et politisk nivå, og at kvotering av norske ansatte i fagfelt som er dominert av utenlandske ansatte ikke kan utelukkes. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen kvitterte på sin side med å sammenlikne kvotering med å bygge en berlinmur rundt norske universiteter, og understrekte at norsk akademia skal være åpent og internasjonalt.

Om ikke hans bildebruk, så deler Dagbladet i hvert fall kunnskapsministerens positive holdning. Den økte andelen utlendinger er i de aller, aller fleste fagmiljøene en berikelse. Både forskningen, undervisningen og samfunnet som helhet drar nytte av at norsk akademia tiltrekker seg kloke hoder med erfaring fra andre steder enn det norske utdanningssystemet. Det mangler heller ikke eksempler på utenlandske forskere som leverer forskning av høyt internasjonal kvalitet på norske forhold.

Der det kan oppstå problemer, blant annen innen humanistiske fag, må det være institusjonenes, ikke politikernes, oppgave å tilpasse rekrutteringen. Det er ved de enkelte institusjonene man kjenner fagfeltene og forskerne best.

Om noe, bør politikerne legge press for enda mer åpenhet mot utlandet i norsk akademia. For skal det drives forskning som gavner samfunnet i et lite land som Norge, er det avgjørende at forskningsmiljøene måler seg mot og knytter kontakt med omverden. Da må man rekruttere fagfolk utenifra, gå for å publisere i topp rangerte internasjonale tidsskrifter og sende norske akademikere og studenter til fagmiljøer i utlandet for å lære og utveksle erfaring.

Den økende andelen utenlandske forskere er ikke et sykdomstegn, men et tegn på at de fleste norske fagmiljø nå er eller er i ferd med å bli en del av det internasjonale akademiske fellesskapet de skal være en del av. Denne utviklingen må belønnes, ikke bremses.