Må ÅPNE FOR OPPTAK: Evangeliet har ingen formening om musikk bør fremføres live eller i opptak. Den norske kirken har derfor ikke noen begrensing for hvilken metode som brukes for å fremføre musikk, mener Gyrid Gunnes. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Må ÅPNE FOR OPPTAK: Evangeliet har ingen formening om musikk bør fremføres live eller i opptak. Den norske kirken har derfor ikke noen begrensing for hvilken metode som brukes for å fremføre musikk, mener Gyrid Gunnes. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Kirka:

Ja til opptaksmusikk i begravelser i Den norske kirke

Hvilken rett har kirkelig ansatte til å bestemme hva som gir et «løft» i begravelsen for ens nærmeste?

Meninger

Kirkens retningslinjer for bruk av opptaksmusikk i begravelser må revideres. Begrunnelsen er enkel: Den norske kirkes mandat i begravelser er å rituelt tolke den avdødes liv i lys av det kristne evangeliets fortelling om oppstandelsen for slik å skape trøst, håp og mening for de pårørende.

Evangeliet har ingen formening om musikk bør fremføres live eller i opptak. Den norske kirken har derfor ikke noen begrensing for hvilken metode som brukes for å fremføre musikk. At organister (og sikkert mange prester) mener at live fremføring av musikk gir en bedre musikkopplevelse, er en annen sak. Dette må man gjerne mene. Men dette argumentet kan ikke brukes til å begrense de pårørendes ønske når disse ikke deler denne preferansen. «Det er ingenting ved en CD-avspilling som gir seremonien det løftet en liveframføring innebærer», sier organist i Sørum kirke, Jan Erik Stensrud. Hvilken rett har kirkelig ansatte til å bestemme hva som gir et «løft» i begravelsen for ens nærmeste?

Det er et paradoks at de som fronter en restriktiv linje er organister. Man kunne tenkt seg at den yrkesgruppen som har musikk som sitt spesialfelt ville være pådrivere for en utvidelse av hvilken type musikk som brukes i begravelser i Den norske kirke og hvordan denne fremføres. Organistene vet at musikk har emosjonell og eksistensiell kraft som langt overgår ord: det er derfor spørsmålet om bruk av musikk i kirkelig sammenhenger er så viktig. Mange mennesker opplever ikke at kirkens tradisjonelle musikalske uttrykk har den erfaringsmessige klangbunn for å fortolke samtidens levde liv. Derimot gir popmusikalske uttrykk en klangbunn for følelser og levd liv som det talte ord ikke kan romme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å tro at den emosjonelle kraften i popmusikken kan overføres ved å fremføre noter fra et ark, er en reduksjonistisk holdning til denne type musikk: det er jo nettopp The Smiths eller Cohens karakteristiske stil og kraft som berører og fortolker det livet som skal stedes til hvile. I popmusikken er musikkbildet så komplekst at dette umulig kan gjenskapes av tilfeldige solister og organister. Selv den dyktigste organists tolkning av "Gloria" av Patti Smith eller Leonard Cohens "Halleluja" vil være en forringelse av disse verkene.

Hvis Den norske kirke skal bevare sin folkekirkelige arv og fortsatt være en kulturåpen kirke, må popmusikalske uttrykk ønskes velkommen i kirkerommet – slik de fremføres av Elvis, Bono, Alanis Morisette, Lady Gaga, Beyonce. Da er det avgjørende at man forstår «kirkemusikk» som stedsspesifikk kontekst, ikke en musikksjanger: alle mulige sjangere kan potensielt spilles i kirken, enten live eller i opptak. Hvis ikke, vender kirkerommet seg bort fra evangeliet og blir isteden en kristeliggjøring av en spesifikk sjanger, kultur, musikksmak eller estetikk. Det vil bety slutten på Den norske kirke som en kirke som ønsker å være åpen for også dem som ikke kjenner at et spesifikt kristelig språk og musikkuttrykk er meningsfylt. Kirkelig riter må derfor ønske velkommen samtidens musikalske uttrykk og tillate opptaksmusikk.

.