Ja vel, statsminister

Det er i år 140 år sisen statsministerembetet ble opprettet. Men rollen som statsminister må hver enkelt av dem skape, skriver Gudleiv Forr.

VED KONGENS BORD: Få av morgendagens velgere er i tvil om at det er statsministeren som er landets mektigste person.Ingen har så stor mulighet til å prege politikken og stake ut kursen for landets framtid. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
VED KONGENS BORD: Få av morgendagens velgere er i tvil om at det er statsministeren som er landets mektigste person.Ingen har så stor mulighet til å prege politikken og stake ut kursen for landets framtid. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ScanpixVis mer
Kommentar

Årets valgkamp har gitt inntrykk av at den politiske striden står om hvem som skal bli statsminister etter morgendagens valg - Jens eller Erna.

Medienes konsentrasjon om lederne av de to største partiene, er i en viss forstand ny. Vi hadde tilløp til en slik todelt personifisering tidlig på 1980-tallet da Gro sto mot Kåre. Men egentlig er det uvanlig med en slik todeling hos oss med mange partier og ledere, uklare samarbeidskonstellasjoner og tradisjon for mindretallsregjeringer.

Men personfokuseringen er i samsvar med medienes krav til dramaturgi. Trolig har det også hatt politiske følger. Striden mellom to statsministerkandidater styrker oppmerksomheten også om deres partier, Ap og Høyre. Slik bidrar det til utviklingen i retning av et topartisystem.

Men personfokuseringen har også plassert statsministeren i en posisjon som likner presidenten i land med sterk presidentmakt, som i USA og Frankrike. Tony Blair ble kritisert for «presidentialiseringen». Det samme gjaldt i en viss grad Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg. Men disse er også, i tillegg til Thorbjørn Jagland, de av våre politikere i seinere tid som har spilt en rolle internasjonalt, som i sin tur styrker oppmerksomheten om statsministerrollen.

Statsministerrollen er skapt av de enkelte statsministere gjennom de 140 år siden stillingen ble opprettet. Den enkelte statsminister har oppdaget at det er stort rom for selv å prege posisjonen. Få av morgendagens velgere er i tvil om at statsministeren er landets mektigste person. Ingen har så stor mulighet til å prege politikken og stake ut kursen for landets framtid. Derfor gir vi også regjeringene navn etter statsministeren. Det bygger opp under forestillingen om at blant de menn og kvinner som styrer landet, er statsministeren den viktigste.

Grunnloven sier lite om statsministeren, men har derimot et stort avsnitt om kongen. Og han er jo som alle vet uten makt. Grunnloven av 1814 kjente ikke statsministeren i vår betydning, og når posisjonen nå nevnes, er det resultat av seinere grunnlovsrevisjoner. Grunnloven sier derfor heller ikke noe om statsministerens makt. Vi har hatt 34 statsministere siden 1873, men makten deres er utledet av den måte de skjøttet vervet på og den oppslutning partiene deres har hatt.

Statsministeren er åpenbart blitt styrket gjennom de 140 år stillingen har eksistert. I første omgang gikk dette ut over unionskongen i Stockholm, som etter hvert måtte oppgi forestillingen om regjeringen som Kongens personlige råd.

I dag er statsministeren ikke bare den utøvende makts symbol, men virkelig Den utøvende makt.

Men statsministeren har også styrket sin makt i forhold til de andre statsrådene. Selv om vi har tradisjon for selvstendige departementer, har statsministeren vunnet seg en sterk posisjon innad i kollegiet som bl.a. springer ut av at det er han eller hun som plukker ut statsrådene.

Statsministerens makt er dessuten økt innad i de respektive partiene. Vanligvis er de ledere av partiene de representerer. Men under Bondevik II, 2001 til 2005, var Valgerd Svarstad Haugland leder i KrF, og første gang Jens Stoltenberg dannet regjering, i 2000, var Thorbjørn Jagland partiformann. Men utad var statsministeren oppfattet som partilederen.

Et siste moment som har bidratt til å styrke statsministeren, henger sammen med veksten av Statsministerens kontor, SNK. Det er nå blitt som et departement, med rådgivere, ekspedisjonssjefer og en «regjeringsråd» som øverste administrative leder SNK. Under Stoltenberg er til og med den politiske stabslederen en statsråd, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Hovedutfordringen for Statsministerens kontor er å koordinere regjeringens politiske arbeid. Dessuten har de ansvaret for hvordan statsministeren opptrer i det offentlige rom. Han bør ikke, som Per Borten, la seg avbilde i bare underbuksa, selv når sommeren er så varm som i år.

Norske statsministere har i alle år vært nøysomme. De tjener mye mindre enn næringslivsledere. Men de er utstyrt med bil og sjåfør, og bor i en standsmessig bolig bak Slottet. Det er lenge siden de måtte gjøre som den første statsminister, Fredrik Stang: Han hadde ei kasse med halm under kontorpulten for å verne beina mot golvkulda..

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.