Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ja, vi elsker Dee Dee

Det finnes strålende jazzsangere og det finnes strålende entertainere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men kombinasjonen - den strålende jazzentertaineren som behersker både scene og sang dit hen at så vel følgespot som mikrofon og publikum formelig trygler om mer, mer, mer i en kollektiv bråforelskelse - er sjelden vare.

I sitt 51. år er Dee Dee Bridgewater blitt en sånn.

Til himmels

I går sendte hun og hennes fenomenale trio konserthuspublikum til himmels med en konsert av den typen du lagrer i minnet og tar fram når restskatt, kuldegrader og andre fortredeligheter farger tilværelsen grå.

Kraftfullt

Med en sprudlende, flørtete utadvendthet, tøylet av lang sceneerfaring og stolt ydmykhet overfor den jazztradisjonen hun er en viderefører av, sang og scattet hun nytt liv inn i et dusin standardlåter, blant dem «One Of Those Days», «I'm Beginning To See The Light», «Oh, Lady Be Good», «Cherokee», «Mack The Knife» og «Basin Steet Blues». Men hun nøyde seg ikke med det. Brått slo hun om og tok det helt ned på kresent balladeplan med vakre «Stairway To The Stars» og «My Ship», og ga seg ikke før hun hadde gjort en styrtmorsom Marilyn Monroe-versjon av «I Want To Be Kissed By You» og avsluttet i kraftfullt blueskjør med en rivende «Dr. Feelgood».

I en klasse for seg sto også introduksjonene og mellomstikkene hennes: Morsomme, småfrekke og timet på en måte som bidro til å gjøre konserten til mye av en forestilling. Så har hun da også en Tony-pris fra sine Broadway-dager på hylla hjemme.

Ultraklasse

Og hvilken trio hun har! Thierry Eliez forener i likhet med Bridgewater showmanship med musikerhåndverk i ultraklassen, både som pianist og organist, Kontrabassist Thomas Bramerie er også god, og trommeslager André Ceccarelli er et helt lite kapittel for seg i smakfull og kontrollert trommemusisering, enten tempoet er ultralangsomt eller halsbrekkende høyt. Kanskje viktigst av alt framsto de fire som et fullstendig integrert band der kommunikasjon og improvisasjonsglede og -evne fløt fritt - og tror du ikke på all denne rosen, så gå og opplev konserten i kveld. Selv om den bare skulle bli 90 prosent så god, vil den være en stor opplevelse. Skulle den bli 110 prosent, er det nesten urettferdig.

<B>STRÅLENDE:</B> Dee Dee Bridgewater satte Oslo Konserthus i kok i går kveld.