TID FOR KULTUR: Kulturmininister Linda Hofstad Helleland arrangerte konferansen "Kulturpolitikk for en ny tid" i går. Foto: Jørn H. Moen
TID FOR KULTUR: Kulturmininister Linda Hofstad Helleland arrangerte konferansen "Kulturpolitikk for en ny tid" i går. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Ja visst gjør det vondt når knopper brister

Hei folkens! Kulturministeren vil at vi skal vite at det bare er å glemme å få mer penger framover. 

Kommentar

«Vi er ikke her i dag for å være enige». Det skal hun ha, kulturminister Linda Hofstad Helleland: Hun puser ikke med norsk kulturliv. Da hun i dag innledet konferansen «Kulturpolitikk for en ny tid - Oppstartkonferanse for arbeidet med en ny kulturmelding» var det først og fremst realitetsorientering som sto i fokus. Før kulturdepartementet går i gang med utarbeidelsen av den første kulturmeldingen på fjorten år, en melding som skal «danne grunnlaget for en overordnet politisk debatt om kulturpolitiske utfordringer i årene som kommer» og pensle kulturpolitikken inn på et tidsriktig spor, måtte de om lag 700 kulturarbeiderne som var til stede først få livets harde realiteter slengt i fleisen.

Først av Eirik Newth, som forklarte hvordan forrige oljeboom førte til kulturløftet, og hvordan det nå kommer til å gå motsatt vei. Hvordan det nye oljeskiftet, eldrebølgen og «drift og vedlikehold av signalbygg og kulturhus» kommer til å «henge rundt halsen vår som en albatross» i årene som kommer. Kulturressursene vil bli færre. Og hvor kommer kulturproduksjonen først og fremst til å foregå? Jo, i tettbygde strøk.

Deretter av Hellelands husprofessor, Anne-Britt Gran ved BI, som i kjent stil skisserte opp et framtidsscenario mange kulturarbeidere antakelig ser på som en dommedagsdystopi: Et kulturliv der aktørene i økende grad må finne finansiering utenfor statlige støtteordninger. Et gjennomdigitalisert og instrumentelt kulturliv, der det blir mindre kunst for kunstens skyld, og mer kunst for næringslivet, reiselivet, helsearbeidet og undervisningens skyld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Au.

Au. Au. Au.

Helleland syr ikke puter under armene på kulturlivet, hun er ingen curlingmor, hun river av plasteret med alt som måtte følge av hud og hår.

Det er klokt.

Ingen tjener på å opprettholde illusjonene. Synes du ord som «næring», «innovasjon», «frivillighet» og «bærekraft» er noe herk, burde du sporenstreks skaffe deg en makker som omfavner det for alt det er verdt. For i Hellelands framtid er disse ordene mantra, enten du liker det eller ikke.

Men hva med kulturen som ikke nødvendigvis er bærekraftig? Hva med den smale, men viktige kulturen ute i distriktene? Hva med kulturen som holder digitaliseringa på armlengdes avstand? Hva med den utfordrende kulturen som stiller samfunnsspørsmål på en slik måte at ingen bedrift med vettet i behold ville finne på å sponse den. Hva med den?

Ville et merkevareorientert Telenor sponset Henrik Ibsen etter «Et dukkehjem»?

Mange av kulturuttrykkene vi, og kulturministeren etter Facebook å dømme, er mest stolt av i dag, er de som i sin tid skapte skandale. Som på ingen måte fungerte samlende i sin samtid, men som beveget samfunnet vårt framover ved å utvise motstand. Er det rom for utenforskap i framtidas kulturpolitikk?

«Diskusjonen er selve prinsippet for et kulturliv», sa Kulturrådets leder Tone Hansen, da det ble Kulturrådets tur til å skissere opp hva de mener er spesielt viktig for framtidas kulturmelding.

Og det er vel det vi skal begynne med nå. Krangle så busta fyker.

Om hva som er viktigst. Om hvem som fortjener pengene.

Med kulturministerens framtidsdystopi i bakhodet.