FIENDE AV VEKST: Skatt er en fiende av innovasjon, produktivitet og vekst - en fiende av verdens fattigste, skriver artikkelforfatteren. FOTO: Henrik Bjørnsson
FIENDE AV VEKST: Skatt er en fiende av innovasjon, produktivitet og vekst - en fiende av verdens fattigste, skriver artikkelforfatteren. FOTO: Henrik BjørnssonVis mer

J'Accuse...!

Jeg anklager Joly for grov uforstand mot verdens fattigste.

Meninger

 I Dagens Næringsliv kaller Eva Joly dommen i Transocean-saken for en komedie, en slags fallitterklæring for statlig innsyn og konfiskasjon, og bekrefter dermed at hun er kunnskapsløs om økonomiske forhold.  

Jeg anklager Joly for grov uforstand mot verdens fattigste!

Albert Einstein forstod det; at skatt er en fiende av innovasjon, produktivitet og vekst - en fiende av verdens fattigste. Det er ingen ting mer ødeleggende for produksjon av varer og tjenester, mer destruktivt i forhold til nyskapning og entreprenørskap, mer destruktivt for livene våre, mer kostbart å etterleve, mer vilkårlig og utsatt for manipulasjon; enkelt sagt mer logisk absurd enn skatt.

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

Jeg anklager Joly for grovt økonomisk utroskap mot den produktive, skapende kapitalen ved å promotere konfiskasjon av lovlig opptjente formuer, enten disse befinner seg i vestlige demokratier eller i «skatteparadiser». Jolys utroskap representerer bl.a. brudd på EMKs artikkel 4, som stadfester at «ingen må bli holdt i slaveri eller trelldom».

Derfor spør jeg Joly: «Hvis det å stjele 100 prosent av det et menneske produserer gjennom sitt arbeide er definert som slaveri, ved hvilken prosentandel er det ikke slaveri?»  - Fredrik Bastiat

Derfor spør jeg Joly: Blir det mer rettferdig om ikke bare én person stjeler lommeboken din, men én million, samt at de gir deg retten til å bli med å stemme over tyveriet?

Jeg anklager Joly for ikke å forstå at «en rettferdig skatt» forutsetter at alle menneskene i samfunnet har nøyaktig de samme interesser og verdinormer, hvilket er en umulighet, samt at skatt forkrøpler økonomisk vekst fordi skatt fratar mennesker og bedrifter ressurser som de ellers ville benyttet til å øke samfunnets produksjonsfaktorer, dermed bidra til vekst og mindre fattigdom.  

Jeg anklager Joly for ikke å forstå at en krone i skatt er en krone bortkastet for verdens fattigste. Når en krone inndras i skatt og brukes, først til å lønne politikerne og byråkratene, dernest til å subsidiere eller støtte en spesiell næring eller et spesielt formål, bestemt helt tilfeldig av våre politikere, da reduseres automatisk investeringer i annen produktiv virksomhet, med en krone, det vil si den samme kronen som ellers ville bidratt til økt verdiskapning og mer velferd for oss alle. Den største taperen er verdens fattigste.  

Jeg anklager Joly for ikke å forstå at skatteplanlegging av store internasjonale selskaper ikke er noe annet enn et legitimt middel for å unngå dobbel- og trippel konfiskasjon av den kroppslige og åndelige kapitalen som er selv livsgrunnlaget for å produsere varer og tjenester til massene, derigjennom skape ytterligere innovasjon, produksjon og arbeide for massene.  

Jeg anklager Joly for å akseptere at vi ikke har flere rettigheter enn de staten gir oss.

Analyserer vi statens innblanding i våre liv, ser vi at denne innblanding muliggjøres gjennom statens inntekter, det vil si skatter. En statsmakts innflytelse over befolkningen er proporsjonal med statens inntekter. Således er det umulig å beskytte enkeltmenneskets frihet, hvilket er utgangspunktet for et hvert sivilisert samfunn, uten å begrense statens muligheter for å skattlegge.  

Derfor spør jeg Joly: Hva om vi ikke lenger aksepterer at staten foretar handlinger som vi anser som moralsk forkastelige og kriminelle om de ble foretatt av deg og meg?

Hva om vi viste vilje og mot, og tok til motmæle mot et system som har gjort oss moralsk impotente?  

Hva om vi gjorde noe radikalt annerledes i forhold til fattigdom; noe annet enn oppbygging av kostbare statlige maktstrukturer, som i dyd av politisk nødvendighet og en umettelig appetitt på konfiskasjon av produktivt arbeid og kapital, alltid og per definisjon vil være en fiende av verdens fattigste.  

Inntil Eva Joly tar seg bryet verdt med å utfordre sitt eget verdigrunnlag og sin moralske selv-indignasjon over «skatteparadiser», stemmer jeg i med Emile Zola som den 13. januar 1898 publiserte sitt innlegg om antisemittisme i den franske avisen L?Aurore. Jeg anklager Joly for kunnskapsløshet om skattens ensidig negative påvirkning på den skapende og produktive kapitalen, hvilket gjør Joly  til en fiende av verdens fattigste!