- Jack var en kjernekar

Det gikk et sorgens sukk gjennom norsk teaterliv i går, da det ble kjent at hedersmannen Jack Fjeldstad var død. Wenche Foss gråt.

- Det går ikke en uke uten at noen jeg kjenner går bort. Det er nesten ingen jeg kan snakke med mer, som minnes hvordan det var i gamle dager. Det gjør veldig vondt at Jack er død, jeg håper han ikke led mye.

Gode venner

For utenforstående representerer kanskje Foss og Fjeldstad to motsatser blant norske skuespillere: Hun en feiende flott diva med spissborgerlig vestkantaksent og champagneglass i hånda, han en staut arbeiderklassegutt som kjempet seg fram til teaterscenen - men som aldri glemte sin bakgrunn og barnetro: sosialismen. - Ja, Jack kom fra «feil» side av Ullern, vi var forferdelig snobbete den gangen. Men vi ble veldig gode venner, selv om vi spilte sammen bare én gang - i Harald Zwarts kortfilm «Gull og grønne skoger», sier Wenche Foss.

Brytemester

Feil side av Ullern den gangen var Lilleaker, industriområdet nær Lysakerelva. Fjeldstad selv kalte det en «rød plett i det høyborgerlige», stedet der han vokste opp hos sine besteforeldre. Det var ikke et sted som fostret mange skuespillere, derimot sto idrett høyt hos arbeiderne, og Fjeldstad vant flere norgesmesterskap i bryting. Av yrke ble han industriarbeider, som sine jevnaldrende, men Fjeldstad bar på en drøm om noe annet. Drømmen fikk liv i Majorstua AUFs teatergruppe Rødt Lys. Tre år seinere tok han sine første skritt på Nationaltheatrets scene, som statist i Nordahl Griegs «Nederlaget».

Trofast og modig

Seinere jobbet han ved flere teatre i Oslo - og ved Stavanger Teater, dit også Espen Skjønberg kom: - Vårt samarbeid i ungdomsårene i Stavanger ble til et nært vennskap. Vi har alltid hatt god kontakt siden, selv om vi jobbet ved hvert vårt teater. Jeg minnes Jack som en veldig trofast og modig kollega. En som man alltid kunne finne støtte og hjelp hos, sier Skjønberg.

Samfunnsengasjert

Toralv Maurstad minnes sin avdøde venn og kollega slik: - Vi var venner og spilte sammen både på film og scenen. Han elsket teatret og satte det i et samfunnsmessig perspektiv. Men Fjeldstads samfunnsengasjement var større enn teaterscenen kunne romme, så han ble også et aktivt organisasjonsmenneske. Han var med på å starte, og var formann i, både Sosialistiske Kulturarbeideres Forening og Norsk Sceneinstruktørforening. Han satt i Arbeiderpartiets kulturutvalg og uttalte seg med stor tyngde. Noen ganger også med stor humor, som da han, langt forut for sin tid, kommenterte sammenhengen mellom pupper og popularitet i Lofotposten i 1956: «Når det gjelder teater og film, kan De gjerne skrive at jeg er en hater av Marilyn Monroe-typene. Jeg har aldri forstått at «melkeforsyningen»s kapasitet skal ha noe med ånd og intelligens å gjøre.»

Dekorert

Det var for øvrig som filmstjerne han selv fikk sitt nasjonale, for ikke å si internasjonale, gjennombrudd. Jack Fjeldstad spilte rollen som Jan Baalsrud i Arne Skouens Oscar-nominerte film «Ni liv» fra 1957, mot blant andre Henny Moan: - Da var jeg svært ung, og blant mange menn. Men Jack tok hånd om meg og sørget for at jeg ikke følte meg utafor. Han var blant de eldre skuespillerne som sto meg nærmest. Jeg var veldig glad i ham, sier Moan. Hun ble seinere Fjeldstads kollega ved Det Norske Teatret i Oslo, der han holdt til fra 1962 til 1986. Men både før, under og etter denne perioden var han aktiv på andre områder. Særlig i Radioteatret og som skuespiller i 32 filmer.

  • Fjeldstad fikk Teaterkritikerprisen i 1975, han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1985, han har fått Skuespillerforbundets gullnål og fikk Amanda-juryens ærespris i 1987.
HARDHAUS: Dette bildet er tatt av Jack Fjeldstad i 1998. Bildene på veggen er fra den beinharde Oscar-nominerte krigsfilmen 'Ni liv'.