Anmeldelse: The Raconteurs - «Help Us Stranger»

Jack White er friskmeldt - musikalsk

The Raconteurs er tilbake etter elleve års pause.

TILBAKE: The Raconteurs er ute med sitt første album på elleve år, og vår anmelder er begeistret. Fra venstre: Brendan Benson, Patrick Keeler, Jack Lawrence og Jack White. Foto: Olivia Jean
TILBAKE: The Raconteurs er ute med sitt første album på elleve år, og vår anmelder er begeistret. Fra venstre: Brendan Benson, Patrick Keeler, Jack Lawrence og Jack White. Foto: Olivia JeanVis mer

«Help Us Stranger»

The Raconteurs

5 1 6

Rock

2019
Plateselskap:

Third Man Records / Border Music

«Gitarrock med tilliggende herligheter.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Elleve år etter album nummer to kommer The Raconteurs med oppfølgeren «Help Us Stranger». I mellomtida har Jack White lekt seg med forskjellige prosjekter, nå sist fjorårets soloalbum «Boarding House Reach». Det både forvirret og irriterte noen, deriblant Dagbladets anmelder. Det er forståelig.

«Supergruppe»

Så hva blir det neste? Jo, han vekker til live The Raconteurs, ei såkalt supergruppe med låtskriverne Jack White og soloartisten Brendan Benson, begge gitar og vokal, og to medlemmer fra The Greenhornes, Patrick Keeler (trommer) og Jack Lawrence (bass), Sistnevnte er også med i et annet av Whites bandprosjekter, The Dead Weather, som ga ut sitt foreløpig siste album i 2015.

Variert

PÅ TURNÉ: Jack White (t.h.) og Patrick Keeler i The Raconteurs på All Points East Festival i London i mai. Foto: Keith Mayhew / REX / NTB Scanpix
PÅ TURNÉ: Jack White (t.h.) og Patrick Keeler i The Raconteurs på All Points East Festival i London i mai. Foto: Keith Mayhew / REX / NTB Scanpix Vis mer

Det første som slår deg når du hører «Help Us Stranger» er at bandet fortsetter elegant der de slapp. Det er ingen selvfølge etter elleve år.

Det andre er den store variasjonen på dette albumet, samtidig som den skaper en spennende helhet som roper The Racounters hele veien.

Det er en herlig miks av flere sjangrer på den brede stien fra rock og blues til britisk-inspirert pop, punk, garagerock, psykedelia, folk og country - det siste kanskje inspirert av at de rett etter starten i 2006 flyttet fra Detroit til Nashville. Samtidig er de nok litt villere og løsere i snippen enn sist, på utmerkede «Consolers Of The Lonely» (2008). Du kan lese anmeldelsen fra Hovefestivalen samme år her. Men - først og fremst er dette saftig gitarrock.

Donovan

Det er også et voldsomt driv på hele albumet, fra støyrocken på åpningen «Bored And Raised», via myke og melodiøse «Only Child», Led Zeppelin-inspirerte «Don't Bother Me», «Shine The Light On Me» (med Queen-aktige harmonier) til skotske Donovans «Hey Gyp (Dig The Slowness)» fra 1966 (den eneste coverlåten her, som også The Animals spilte inn. Høydepunkter på albumet er den drivende bluesrockeren «What's Yours Is Mine», med hvinende gitarer, og den halvakustiske folkrockeren «Thoughts And Prayers» med mandolin og ei fri og insisterende fele helt på tampen. Ja, dette også. For en spennvidde!

Bandet skal turnere i hele år, men ingen norske datoer er satt.