Jack Whites lille gave

Overskuddsprosjekt fra supergruppe.

CD: En av mange ting Jack White har gjort under sin ti år lange klassereise fra kultfenomen til millionindustri og bandgrossist, er å revitalisere troen på supergruppa som en kunstnerisk positiv ting. Bak dette ligger en uuttalt og ganske uromantisk filosofi omkring det å lage musikk, nemlig at det først og fremst er hardt arbeid framfor magisk inspirasjon, og at ting som bandkjemi kan skapes.

Band nummer tre

Putt en gjeng flinke, profesjonelle musikere som liker hverandre i et øvingslokale og få dem til å svette litt, så blir det bra musikk av det, sier White, om ikke med ord, så med handling.

The Dead Weather blir Whites tredje band i tillegg til soloarbeidet sitt, og består foruten han selv av Allison Mossheart (The Kills) på vokal, Dean Fertita (Queens of The Stone Age) på gitar/orgel og Jack Lawrence (The Raconteurs) på bass. White synger også litt, men spiller stort sett trommer.

Deres første skive låter omtrent akkurat som en kunne forvente fra denne sammensetningen av folk; røyklagt og syndig, mildt jam-preget bluesrock, med hardhendt tromming og glimrende gitar.

Det er ikke vanskelig å høre hvorfor Jack White ville spille med disse menneskene; Mossheart synger som en kvinnelig versjon av han selv og Fertita spiller så Jack White-aktig at fans som hørte de første sporene på YouTube uten å vite hvem som spilte hva, roste Whites umisskjennelige nerve i soloene.

Overskuddsprosjekt

Til tross for at The Dead Weather oser av gammeldags arbeidsstolthet, er det også et klart overskuddsprosjekt, og bandet har tilsynelatende slengt med det meste av materialet de tenkte at noen fans kanskje kunne like framfor å lage ei skive uten overflødige spor. En cover av Bob Dylans «New Pony» imponerer for eksempel ikke stort (spesielt ikke sammenliknet med den Cowboy Junkies-aktige versjonen av Gary Numans «Are ’Friends’ Electric?» de presterte til B-siden på førstesingel «Hang You From The Heavens»), men disse bomskuddene er så få og spredte at de knapt klarer å irritere.

Klassisk rock

«Horehound» er en liten gave – klassisk, men ikke gammeldags, rock spilt av folk med mer enn nok ild til mange jern.