Jacobsen, Rolf

Jacobsen-biograf Hanne Lillebo forteller om Rolf Jacobsen:

Hvordan ble Rolf Jacobsen forfatter?

Rolf Jacobsen vokste opp i et hjem der det ble lest aviser, og han opplevde tidlig gleden av å lage aviser selv. Han hadde talent for både tegning og skriving, og sans for form. Etter hvert ble det skrivingen som opptok ham mest, og han prøvde seg på ulike sjangere i jakten på en uttrykksform som passet ham. Han fikk sitt første dikt på trykk i en antologi i 1928, deretter fulgte noen noveller. Under pseudonym utga han slagertekster hos Norsk Musikforlag. Den virkelige debuten fant sted i 1933 med diktsamlingen Jord og jern hos Gyldendal Norsk Forlag, og diktene her likner ikke noe av det han tidligere hadde publisert. Sigurd Hoel var konsulent for boka og hevdet at «talentet er stort og utvilsomt», og anmelderne ga den en god mottakelse.

Jacobsen tilbrakte de første barneårene i Kristiania før familien flyttet til Flisa i Solør. Som 13-åring ble han sendt tilbake til Kristiania for videre skolegang, og med årene ble det mye pendling for ham mellom byen og landsbygda. Erfaringen med både natur og bylandskap kom til uttrykk i diktningen, slik vi ser det ekstra godt i debutsamlingen hans og ikke minst i tittelen: Jord og jern.

Hva tror du var Jacobsens beste leseropplevelse?

Jacobsen snakket varmt om bøkene han leste i ungdommen, Hjortefot-bøkene, Den siste mohikaner, Robinson Crusoe, En verdensomseiling under havet, De tre musketerer m.fl. Bøker mange gutter med ham har stiftet bekjentskap med. Han ble også tidlig betatt av Bjørnsons dikt; først ble de sunget for ham da han var liten, siden leste han dem på skolen. På sine eldre dager fant han tilbake til de store russiske forfatterne, han leste historiske romaner og var opptatt av lokalhistorie.

«Jeg foretrekker ofte et godt kart fremfor en god bok!» kunne han si. Han var glødende interessert i kart, som igjen hang sammen med en fascinasjon for stedsnavn. Han så poesi i navnene og brukte dem ofte i diktene sine.

Hvem var hans litterære forbilder?

Da Rolf Jacobsen debuterte med Jord og jern i 1933, fortalte han at han hadde lært av den eldre Edda-diktningen og at hans forbilder ellers var den svenske forfatteren Harry Martinson og den danske forfatteren Johannes V. Jensen. I tillegg var han opptatt av Artur Lundkvist, som også var svensk, og svensk-amerikaneren Carl Sandburg i sin tidligste fase av forfatterskapet. Dessuten gjorde tsjekkeren Karel Capeks drama R.U.R. sterkt inntrykk på ham da han som gymnasiast så oppsetningen i Oslo.

Hvordan jobbet Jacobsen?

Han pleide ha med seg en liten notisbok som han fortløpende noterte ideer i. Deretter bearbeidet han ordene og linjene til dikt. Noen av diktene hans ble til som resultat av helt konkrete synsinntrykk, slik som «Bussene lengter hjem»: Ideen til diktet fikk han etter at han hadde iakttatt bussene som sto parkert på torget utenfor bokhandelen han arbeidet i på Hamar på 1950-tallet. Bussene skulle videre til steder som Ådalsbruk og Moelv, men ettersom de liknet gamle flodhester, så Jacobsen for seg helt andre og mer eksotiske reisemål som «Lualalambo, N’Kangsamba og Calabar». Utenlandsreisene hans ble det også dikt av, bl.a. «Landskap, Provence» og «Tårnene i Bologna». Rolf Jacobsen arbeidet i bokhandel og avis frem til han ble pensjonist på 1970-tallet, da først kunne han vie seg til diktningen på heltid. De siste arbeidsårene var han nattredaktør, noe som medførte en spesiell døgnrytme. Denne preget ham resten av livet. Han likte stemningen om natten og lyden av togene som passerte rett utenfor Skappels gt. 2, der han bodde på Hamar. Han brukte noen timer til å lese, eller han skrev dikt om inspirasjonen var der. Notisboken hadde han alltid liggende ved siden av sengen.