Jacobsens krigsinnsats

Spennende, forstemmende, men òg perspektivrikt

BOK: Årets utgivelse er den femte boka i Alf R. Jacobsens serie om annen verdenskrig med fokus på krigen i Nord-Norge og på Nordkalotten. Boka om «Scharnhorst» kom i 2001, deretter fulgte «Banesår» i 2003, «Til siste slutt» i 2004, «Rød august» i 2005 og nå altså ei bok som skal være forfatterens samlende analyse som også skal trekke ut essensen av de foregående. Alf R. Jacobsen drar dessuten store geopolitiske linjer fra mellomkrigstida til vår tid.

Det er et imponerende arbeid som avsluttes raust med at arkivmateriale som er skaffet til veie, blant annet med midler fra Institusjonen Fritt Ord, gjøres tilgjengelig for forskning på biblioteket i forfatterens hjemby, Hammerfest.

Kilder

Kildene står sentralt i Jacobsens bøker, men det er noe pussig med dem, de viser nesten alltid noe sensasjonelt og helt nytt som gjør at historien må skrives om, gang på gang. Når sant skal sies har forfatterens funn ved flere anledninger ført til nettopp det, de fleste som arbeider med kilder finner sjelden noe nytt og enda sjeldnere noe som er sensasjonelt nytt. Det man finner er gjerne bekreftelser på den alminnelige eller utbredte oppfatningen. Boka har et flott billedmateriale som er skaffet fra Rune Rautios og Erling Skjolds foto- og dokumentarkiver.

I denne boka er det hans analytiske perspektiv, ikke nye kilder, som gjør at han ser krigen i Nord på en annen måte: Han lar nikkelforekomstene i Petsamo være navnet i framstillingens hjul.

Det gjør at han ser krigen på en annen måte og kan framstille den annerledes. Det er helt legitimt å gjøre dette, og boka er bevis på at det har vært fruktbart.

Men boka inneholder ikke noe kildebevis for at nikkelverket i Petsamo var den ene grunnen til at alt ble som det ble, hvordan skulle en sånn kilde se ut?

Regi

Det ble sagt at Balzac aldri fikk vasket duften av billig parfyme helt ut av bøkene sine. Han hadde skrevet for mange føljetonger i datidas ukeblader. Noe liknende gjør seg gjeldende her, boka bærer litt for tydelige spor av at forfatteren kjenner den gravende journalistikkens og dokumentarprogrammets regigrep litt for godt. Det er lett å få en følelse av at spenningen i boka - og den er spennende og underholdende å lese - skyldes regiknep: kryssklipping, montasje, frampek og flash back og ikke nye kilder som bringer oppsiktsvekkende nytt.

Fisk og nikkel

Det er mye nytt her, blant annet gjengivelsen av deler av eksaminasjonen av generaloberst Lothar Rendulic, Hitler-tysklands sjef på Nordkalotten, som ble stilt for krigsforbryterdomstolen etter krigen.

Her kommer det fram at norske myndigheter hadde gjort en svært slett jobb, for å si det mildt, men virkelig oppsiktsvekkende nye ting kommer det ikke ut av materialet. Men det er da heller ikke nødvendig med så mye nytt, det er interessant som det er.

Historien om nikkelverket i Petsamo er interessant og ny, også framstillingen av Råfisklagets samarbeid med tyskerne er interessant og viktig. Dette siste er ikke nytt, men føyer seg inn i et mønster. Næringsinteressene kollaborerte.

Det blir lett noe oppdrevet og jagende over framstillingen i den heseblesende jakten på sensasjoner. Alf R. Jacobsen er dreven som få, han kjeder sjelden sin leser, men han står i fare for å slippe temaene for fort.

Det er imidlertid ikke mange som hadde klart å binde sammen alle de perspektivene til en så drivende framstilling som dette er blitt.

Store linjer

I forordet skriver Jacobsen at han bygger på originale førstehåndskilder, dette betyr skriftlige samtidsdokumenter i original, kopi eller på mikrofilm. Disse dokumentene har han brukt for å finne fram til ennå levende personer. Dette er utmerket, men hvorfor bruker han ikke fotnoter?

Nå mener Jacobsen at studiet av hva som skjedde fra 1939 til 1944, bør føre til at de politiske myndighetene legger om politikken i nordområdene.

Det går en direkte linje, hevdes det, fra krigen til vår egen tid og kampen om olje og gassressursene i de arktiske områdene mellom Øst-Grønland og det vestlige Sibir. Forfatteren ser også en annen parallell: «Utenriksminister Halvdan Koth og en falanks av radikale politikere og intellektuelle, i og utenom regjeringen, var fredsapostler og verdensfrelsere» i Folkeforbundet og utenom. I nøytralitetens, antimilitarismens og folkerettens navn hadde de en ubendig trang til å løse andres problemer. De var velmenende og grenseløst naive og forsto øyensynlig verken stormaktenes eller de totalitære systemenes natur.»

Nygaardsvold får omtrent den samme behandlingen. Det fins skriftlige samtidskilder som hevdet dette, men det fins vel også kilder som hevdet noe annet? Hva med litt komparasjon, ble ikke alle land rent ned av Hitler-tyskland i 1939, 1940 og 1941?

Handling

I avslutningskapitlet «Fra Nikkel til Olje» tar forfatteren til orde for at «frelsertradisjonen i norsk politikk» må avsluttes. Han er glad for at «vår politiske elite» nå viser interesse for nordområdene, men den har ennå ikke materialisert seg i «handling, bevilgning og nyansettelser.»

Det er vanskelig å forstå at en som har brukt så mange år av sitt liv på å studere den annen verdenskrig anbefaler opprustning og allianser for å sikre interesser og ressurser.