Jævelskap på landet

Bygdetur med Jonny Halberg har vært morsommere før.

PÅ BYGDA: Forfatteren Jonny Halberg er tilbake i det bygdelandskapet han har skildret i sine beste bøker. Men den nye romanen er ingen milepæl i forfatterskapet, mener vår anmelder.   Foto:  NINA HANSEN
PÅ BYGDA: Forfatteren Jonny Halberg er tilbake i det bygdelandskapet han har skildret i sine beste bøker. Men den nye romanen er ingen milepæl i forfatterskapet, mener vår anmelder. Foto: NINA HANSENVis mer

ANMELDELSE: Vi er litt over halvveis inn i Jonny Halbergs nye roman «En norsk tragedie». Vår helt, den resignerte gårdsarbeideren Mattis Grini, har igjen fått besøk av sin gåtefulle femme fatale, den blonde suksessforfatteren Fay Erle Roos.

Fay Erle, kjennetegnet ved sine store følelsessvingninger og ørsmå leopardtruser, jobber nå med en novelle om «to akademikeres besøk hos det de trodde var en enfoldig bonde». «Hvordan kan man skrive om landsbygda uten at det blir nostalgisk eller reaksjonært?» spør Fay Erle seg. «Med å se fremover?, sa jeg. Hun lo oppgitt, og tok om armen min».

Drømmen om bygda
Den sannferdige skildringen av landsbygda er en gammel drøm i norsk litteratur — en av de aller eldste. På første halvdel av nittitallet var det mye snakk om en ny generasjon «skittenrealistiske» distriktsskildrere i den norske litteraturen: Halberg, Kyrre Andreassen, Vidar Kvalshaug, til og med Ari Behn, før han ble innhyllet i hoffets taft og silke.

Ingen av disse har imidlertid lyktes i å realisere de hardkokte idealene med slik kraft som Halberg: Kritikerprisvinneren «Flommen» (2000) står fortsatt som en av de viktigste bøkene fra de siste tiårene. Men selv Jonny Halberg har blitt litt utmattet underveis, kan det virke som: Hans forrige roman, «All verdens ulykker» (2007) var metalitterært oppgjør nettopp med «realismen» som form.

I «En norsk tragedie» er forfatteren tilbake på bygda igjen. Men ting kjennes ikke helt som før: Det er noe overdrevent og samtidig halvhjertet ved årets roman som gjør det litt vanskelig å vite hvordan den skal leses.

Turbodiesel
«En norsk tragedie» er skrevet som en thriller, og med thrillerens tempo. Når romanen begynner står en av bygda Elvestads villaer i brann, og militærveteranen Håkon Sundin, gift med forfatteren Fay Erle, er sporløst forsvunnet — trolig har han tent på huset sitt selv. Den husløse Fay Erle finner tilflukt hos Mattis Grini, og et lass med intrigeforløp settes i sving — alle med det til felles at de leder lukt til helvete.

Det er ingen grunn til å klage over Halbergs evner som forteller: Å ta plass i setningene hans er som å sette seg inn i en bil med en virkelig stor motor, det føles potent og betryggende på samme tid, og sidene suser avgårde uten at du blir sliten underveis. Problemet denne gangen er at bilen liksom ikke tar deg noe sted.

Tafatt hovedperson
I følge Halberg selv knytter tittelen på årets bok an til Theodore Dreisers disseksjon av den amerikanske drømmen i romanklassikeren «En amerikansk tragedie» (1925). Men bortsett fra den dystre grunntonen er det vanskelig å se parallellene.

Vis mer

I Dreisers roman forankres den sosiale tragedien i portrettet av hovedpersonen Clyde Griffiths: Det er hans egne drømmer som driver handlingen mot fortapelsen. Mattis Grini derimot, er en likandes noksagt av den typen det allerede finnes alt for mange av i norsk litteratur.

Hans jobb i romanen er å betrakte andre som handler — enten det er de blonde fristerinnene Fay Erle og Lisa, den sleipe entreprenøren Finn Slettan eller den mystiske Håkon Sundin (som kanskje ikke var forsvunnet likevel).

Konsekvensen er ikke bare at boka fullstendig mister fokus, i et hav av fargerike bifigurer og haltende sideplott. Halberg ufarliggjør også sin egen samfunnssatire:

Jævelskapen i denne romanen utspiller seg konsekvent på tross av Mattis' gode intensjoner — og dermed også på trygg avstand fra leserens sympatier.

Det er talende at «En amerikansk tragedie» slutter med at vår helt Clyde dreper kjæresten, fordi han er på jakt etter et bedre parti. «En norsk tragedie» derimot, slutter med at en annen skummel slemming dreper kjæresten til vår helt Mattis, slik at både han og vi kan sitte igjen med den aller beste samvittighet på siste side.

Mellomroman
Muligens er det likevel ikke bygdeskildringen som er det egentlige anliggendet her. For noen år siden gjorde Jonny Halberg seg bemerket med et voldsomt angrep på de såkalte «mellomromanene» i norsk litteratur, som utvisket vår evne til å skjelne mellom godt og dårlig.

Etter lesingen av «En norsk tragedie» er det vanskelig å unngå å konkludere med at det nå er Halberg som har skrevet en mellomroman: motstandsløs og nokså overflatisk; full av triviallitterære grep pakket inn i kunstlitterære pretensjoner.

Selv foretrekker den tidligere akademikeren Mattis Grini å lese Morgan Kane: Det er ikke noe dårligere enn de fleste «middels gode norske romaner», fastslår han. Bokas stadige referanser til den hykleriske norske litterære offentligheten — og til selve det uklare i skillet mellom høyt og lavt — inviterer på samme måte til å lese «En norsk tragedie» som en slags fortsettelse av det metalitterære prosjektet Halberg innledet med «All verdens ulykker».

Kanskje alt til sist er ment som en vits, altså. Dessverre er heller ikke vitsen særlig god. Og det er tross alt det aller viktigste — også med vitser.