ET RØFT UNIVERS: Morten Ramsland fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen «Hundehode.» Nå har fortellerbegavelsen fra Danmark skrevet om barndommens brutale og uskyldige verden.

Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet
ET RØFT UNIVERS: Morten Ramsland fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen «Hundehode.» Nå har fortellerbegavelsen fra Danmark skrevet om barndommens brutale og uskyldige verden. Foto: Hans Arne Vedlog/DagbladetVis mer

Jævelunger i fri utfoldelse

Dansk suksessforfatter skriver om et rått gutteunivers.

ANMELDELSE: Lars bor i boligområdet Paradishagen sammen med lillebroren, kalt «Overbittet,» en hardarbeidende mor, og en far som er omreisende selger av skolisser.

Elleveårige Lars må alltid være på allerten: Hjemme faller stadig nye skjelletter ut av skapet, og utenfor gjelder gatas lov. Den loven er brutal og såre enkel; de store barna banker de yngre, som gyver løs på de aller minste.

Fortellertalent
Danske Morten Ramsland har skrevet i ulike sjangere siden debuten i 1993. Hans internasjonale gjennombrudd kom med romanen «Hundehode» (2005), som fikk flere priser og er oversatt til tjue språk.

I årets bok briljerer han igjen med fortellertalentet. Situasjonene er levende, nesten fysisk sanselige, og desperasjonen som ligger bak handlingene, skinner igjennom. Komikken og mørket er to sider av Ramslands litterære ark, og det gjør ham god.

Jævelunger i fri utfoldelse

Nådeløsheten i gata er dermed både plagsom og vittig lesning. Ungenes oppfinnsomhet er uten grenser. Jo eklere puss, desto bedre.

Men skildringen har også et skjær av nostalgi: Tiden er tidlig åttitall og ungene tilbrakte dagene utendørs - i gata, i skogen, på dynga. Det går ofte ut over de svakeste i Ramslands bok, der persongalleriet, foruten Lars, består av skikkelser som «Spastikeren,» «Barnebarnet,» og «Det tårnhøye helvete». Ingen lyter går ubemerket hen. Lars er barnet med talefeil: ««Kadut,» sa jeg og bet meg i tungen, «dar ditt.»»

Boligområdet er i det hele tatt ikke så idyllisk som navnet tilsier, og litt bank på hjemmebane (også) er vanlig for ungene. For Lars er ikke juling hjemme problemet, han elsker den overvektige faren med svin på skogen. Men hvorfor får han ikke se besteforeldrene?

Episodisk
Ramsland har et uhyre godt blikk for situasjonene og en fortellerstil som slår gnister.

Portrettene sitter som støpt, som det av den ulykkelige faren. Han er en tragisk skikkelse av samme kaliber som Willy Loman, helten i Arthur Millers klassiker. Romanstrukturen er derimot ikke den beste.

Episode etter episode, situasjon etter situasjon, rulles opp. Denne metoden oppleves etter hvert som enstonig og utilfredsstillende, fordi utvikling og fordypning ikke skjer. Det er familiehistorien som er overbygningen, men innen den tar en strukturerende plass, er vi to tredjedeler ute i romanen.

Det er likevel lett å anbefale «Sumbobrødre». Ikke bare imponerer Ramsland med det skånselløse bildet av voldsom barndom og skuffende voksenliv. En enda større bragd er det kanskje at han får oss til å føle ømhet for disse jævelungene i Paradishagen.