PROGRAMLEDER: Det er fort gjort å trå feil, skriver kronikkforfatteren. Han er ikke bare begistret for programmet «Jævla homo», som ledes av Gisle A. Gjevestad Agledahl på NRK
1. Foto: NRK
PROGRAMLEDER: Det er fort gjort å trå feil, skriver kronikkforfatteren. Han er ikke bare begistret for programmet «Jævla homo», som ledes av Gisle A. Gjevestad Agledahl på NRK 1. Foto: NRKVis mer

Debatt: TV

Jævlig homogent

Det er fort gjort å trå feil når mangfoldet stort sett er foran kamera og i liten grad i produksjonen for øvrig.

Meninger

Nylig rettet den åpent homofile VG-spaltisten Morten Hegseth kritikk mot NRK P3 / UNGs nye satsing «Jævla homo». Programmet er skodd over samme lest som en rekke andre programmer om «annerledes unge» fra NRKs «Ung virkelighet»-maskineri.

Spaltist

Sturla Haugsgjerd

er skribent og talsperson for brukere og pårørende, Foreningen Tryggere Ruspolitikk.

Siste publiserte innlegg

Hegseth åpner det som skal vise seg utover i artikkelen å være en utilslørt slakt av programmets åleglatte historieløshet og – slik jeg leser det – pinlige mangel på politisk brodd.

Han innleder teksten med en nærmest programforpliktet disclaimer: Det sitter langt inne å kritisere et program der en skeiv kollega snakker om sin legning på tv.

I likhet med flere andre homofile meningsbærere i sosiale medier, inkludert motefotografen Jakob Landvik og Aftenpostens Jonas Brenna, slår Hegseth fast at programmet er «jævlig irriterende».

«’Homo’ får leve fritt som skjellsord, mens (Gisle) Agledahl (programlederen) og de andre i hans program pynter seg med sitt uhildede ‘skeiv’. Det må jo føles som en hån mot dem som har stått på barrikadene for at folk som meg og Agledahl kan si at vi er homser, uten å risikere noe», slår Hegseth fast.

Landvik ekkoer noen av de samme innsigelsene i en Facebook-status: «Folk har skreket høyt for å bane vei for hvem man kan være i dag, da man velger å ikke dra på homoklubb fordi man har muligheten til å bli akseptert andre steder. Hva med å alliere oss med hverandre som har en levd opplevelse, jobbe innenfra og bygge informasjon med ryggrad. Og programmet er laget av en CIS-straight regi-gruppe!?»

Akkurat som i debatten om rusavhengige, foregår det slik jeg ser det en subtil og karikert kulturkamp der «riktige» og «gale» verdier blant «annerledes»-grupper skal enten hylles eller feies under teppet. De som er nok «annerledes» og dem som ikke er det. Er du bare litt annerledes, fortjener du ikke fokus – i alle fall ikke et eget program.

Det sitter langt inne for en rusavhengig som meg å kritisere Petter Uteligger-programmene. Isolert sett er det veldig bra at «folk flest» får innblikk i denne gruppas dagligliv. Jeg innbiller meg likevel at Hegseth og jeg har litt av den samme ambivalente smaken i munnen når vi ser programmene om dem som er «nok» annerledes fra våre respektive utgangspunkter som henholdsvis homofil og rusavhengig.

Når det gjelder Petter Uteligger skal jeg være den første til å gi honnør for å løfte fram og menneskeliggjøre et viktig og vanskelig tema som rusavhengighet og bostedsløshet i folk flests tv-stuer, og da spesielt i sesong 1.

Samtidig plager det meg at det vi ser i serien ofte er den helt stereotypiske narkomane uteliggeren; skitten, sliten og syk, med koppen i hånda og nålestikk i armen. Selvsagt fortjener han fokus, og det er viktig. Jeg vil bare ha resten av bildet også. I sesong 2 er han plutselig topp motivert for rusfrihet og klar til å bestige fjell og seile over hav. Det hele ender opp – for mange, meg selv inkludert – med å bli en oversimplifisert karikatur av livet som rusavhengig.

En uendelig strøm av komitédesignede medieprodukter velter over en generasjon unge hvis liv er så fulle av muligheter at de knapt makter å velge. Stadig flere av disse medieproduktene frontes av representanter fra minoritsgrupper, folk fra ikke-normative og til dels «ressurssvake» miljøer. De som er annerledes nok. Det florerer av jenter i hijab, menn som har sex med menn, uteliggere med tiggerkopp og sprøytestikk, jenter og gutter med fysiske og psykiske handikap i alle former og fasonger foran skjerm og på bylinebilder. Og dette er kjempebra isolert sett, men når bare de mest stereotypiske frontes blir totalbildet i beste fall misvisende.

Når de som er «annerledes» nok til overmål nesten utelukkende befinner seg foran kamera, og ikke bak, oppstår det en uheldig disproporsjonalitet i mediebildet som både forleder og fordekker mediekonsumentene. Det nærmer seg et demokratisk problem når det for det blotte tv-seende og avislesende øye later til at Media-Norge er en regnbue som rommer alt som kan krype og gå av dem som er «annerledes» nok, mens det rundt bordene der de tyngste avgjørelser faktisk tas, stort sett sitter hvite menn og noen (relativt sett) få kvinner ispedd et underveldende fåtall av representanter fra de nevnte «annerledes»-gruppene.

Et eksempel på disse mekanismene skriver seg tilbake til 2013, da den ukjente komikeren Abubaker Hussain plutselig ble absorbert opp fra sin obskure internett-tilværelse og sugd inn i offentligheten. Etter å ha blitt identifisert som «ung virkelighet» fikk han nærmest over natta utdelt sitt eget humorprogram om det å være pakistaner i et Medie-Norge sulteforet på eksotisk fast food – eller rettere sagt kebab-tv.

Men kebab er et ferskvareprodukt, også på tv. Når bunken med koranvers var snudd og den satiriske sausen begynte å lunkne var det på tide å stenge kebabsjappa. Det kresne og unge P3-publikummet hadde spist seg mette på selvironiske «pakkis»-vitser, og det tok ikke lang tid før fokusgruppene i NRK oppdaget dette og Hussain var tatt av skjermen. Han ble som en Alladins ånd kalt tilbake i lampa. At han skulle få oppfylt sitt ønske om å lage noe eget var uaktuelt for NRK så lenge han våget å bevege seg vekk fra den eksotiske suksessoppskriften. Som han selv sier det: «Jeg vant en fuckings komipris og fikk ingen jobber etter det».

«Abu» forsvant, men det bugner fortsatt av folk som er «annerledes» nok – fra grupper som skeive, rusavhengige, psykisk utviklingshemmede og jenter i hijab – foran kamera på norske kanaler. Men bak kamera; blant researchere, manusforfattere, regissører og produsenter, er homogeniteten langt mindre progressiv. Jeg stemmer i et ubetinget ja til mangfold i media. Om vi fikk folk fra «annerledes»-gruppene også bak kamera ville vi fått hele spekteret servert – ikke bare de karikerte og stereotypiske «annerledesfolka» – også foran kamera.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook