Jævlig stilig

1999 tegner til å bli det store året for norsk black metal. Et halvt år etter drapene og kirkebrannene har Emperor og Dimmu Borgir fått stjernestatus. Men ingen får mer respekt enn 23 år gamle Sigurd Wongraven og hans sofistikerte svart-metall-alternativ Satyricon.

- Det er ganske utrolig det som skjer nå, sier Sigurd Wongraven.

Satyricon-sjefen sipper til farrisglasset og beretter om mottagelsen bandets nye «Rebel Extravaganza»-album er i ferd med å få kloden over. - Amerikanske Utopia ga plata vår 10 av 10 mulige poeng. «Kanskje den beste black metal-plata i historien» het det et annet sted. De tyske blekkene har tatt helt av. Sju av sju mulige poeng i den tyske utgaven av Metal Hammer og ni og en halv av 10 i Rock Hard er bare helt enormt, fastslår en entusiastisk Wongraven.

MENS NORSKE POPARTISTER med få unntak sliter med å få ut platene sine utgitt utenfor Norge, har det norske black metal-miljøet befestet sin sterke internasjonale posisjon i løpet av 1999. Norske band som Dimmu Borgir og Emperor har etablert seg som sjangerens superstjerner. Førstnevnte fnyser Wongraven av.

- Å selge kondomer med Dimmu Borgir-logo på er et ganske klønete tiltak. Men det er typisk metal. Det er så mye som er barnslig i denne sjangeren. Med den nye plata vår er målet å knuse metalsjangerens tegneserierykte.

- Hele plata - coveret inkludert - er en motreaksjon mot Conan-faktoren i heavy metal. Jeg ønsker å ta i et tak for å inspirere til annerledes tenkning i hele sjangeren.

PRETENSIØS? Kanskje det. Men Sigurd Wongraven er like fullt i ferd med å få respekt langt utenfor den lille norske satanmetal-menigheten. Vokalist Phil Anselmo i amerikanske Pantera (som tidligere på 90-tallet toppet Billboards albumliste) vil starte band med Wongraven, og selv ikke anmelderen i den velrenomerte black metal-blekka VG synes dagen er helt den samme uten Satyricons industrialiserte og totalitære terningkast seks-metal.

- I sommer kunne jeg møte folk i blå olabukse, hvit t-skjorte og kort hår som lurte på når den nye skiva vår kom. Tidene forandrer seg. Jeg har bare ikke blitt vant til det ennå!

STREITINGER I t-skjorte og olabukse som stoppa Wongraven på gata i årene 1993 til 1995 var aldri nysgjerrige fans. De var ensbetydende med sivilt politi. Wongraven var endel av miljøet rundt avdøde Øystein Aarseth og platebutikken Helvete i Oslo. Emperors Sammoth, som ble dømt til seks måneders fengsel for å ha tent på Skjold kirke i Vindafjord i Rogaland sammen med Greven, spilte på Satyricons «The Shadowthorne»-album (1994).

Selv uttalte Wongraven følgende til metal-bladet Scream Magazine i juli 1993:

«Alle burde støtte opp om kirkebrannene, fordi kirkene skal bort. Mørkets krefter kommer! Drep de kristne! Landet skal bli vårt igjen!»

- Jeg tar avstand fra disse uttalelsene i dag. Idag vil jeg i stedet oppfordre folk til å smøre Blå Swix på kirketrappene, og å fjerne trappetrinn opp til prekestolene, sier han med sarkasme.

Men midt på 90-tallet var det hett nok også for Wongraven.

- I dagene rundt drapet på Øystein Aarseth var det umulig å gå på gata uten å bli dratt inn til avhør. Det var en stor belastning.

- Men du var jo endel av miljøet?

- Ja, jeg sto med begge beina midt oppe i det. Vennene mine var involvert i ting, men jeg dyrket forkjærligheten for musikken.

- Tenker du ofte tilbake på den tiden?

- Nei. Men perioden før alt eksploderte er fascinerende å tenke på i dag. Ingen visste hvem vi var. Var vi frikere? Pønkere? Ingen visste, vi framsto som en mystisk, fremmed gjeng. Det var også en form for mystikk internt i miljøet. Folk snakket til hverandre på en høytidelig måte. Fenriz (sjef i Darkthrone, ledende norsk black metalband - journ.komm.) hadde det med å forsvinne fra Helvete uten at noen merket det. Kameratskapet var også sterkt på den tiden.

UNDER MUSIKKBRANSJE-seminaret Bylarm '99 i Stavanger i februar markerte Sigurd Wongraven seg som en artikulert og engasjert debattdeltaker, men også som en av bransjens mest velkledde menn.

Går det virkelig mot et oppsving for Calvin Klein-satanistene?

- He, he. Det er da ikke flaut å være opptatt av stil, humrer Wongraven og sier han er opptatt av estetikk - noe som angår alt fra platecovere til hvordan han skal se ut.

Under en ferietur med samboeren til Nice og Milano tidligere i år, kunne han registrere at en platebutikk i sistnevnte by fortsatt solgte fem eksemplarer av Satyricons «Nemesis Divina» i uka, tre år etter at den kom ut. I tillegg benyttet Wongraven Milano-besøket til å gi sin egen kleskolleksjon et løft.

- Nå har jeg på meg frakk og skjorte fra Versace, t-skjorte fra Donna Karan, en skjorte fra Open Glory og sko fra Prada. Versace har en veldig rocka stil. De andre italienske er mer konformister.

- Norske artister generelt later til å være lite opptatt av stil?

- Norske artister blir kledd opp. De må ha startkabler fra en eller annen stylist for å klare seg. Pussig; visuell og musikalsk egenart er jo kjennetegnene på om man er en artist eller ikke. Men det er typisk for hele den norske musikkbransjen: I forsikringsbransjen jobber det folk som kan forsikring, i musikkbransjen sitter det en gjeng gubbjævler som tror de har peiling på musikk.

BLACK METAL-SJANGEREN er i ferd med å vokse seg stor og kommersiell. Tyske Nuclear Blast omsetter for 50 millioner kroner i året takket være norske storselgere som Dimmu Borgir og The Kovenant. Wongravens Moonfog-label omsatte for fire millioner kroner i fjor, og salgsmålet for høstens Satyricon-utgivelse er 80000 eksemplarer. Er sjangeren i ferd med å vokse seg ut av undergrunnen?

- Nei, en black metal-plate kan kanskje komme til å selge 200000 på verdensbasis, men ikke noe mer. Det viktigste nå er at sjangeren beholder sitt ekstreme preg. Hvis man tar vekk alt som er på kanten i black metal, blir den som et insekt uten brodd. Jeg er ikke interessert i at black metal skal bli en stuerein og politisk korrekt sjanger.

- Kunne du gått med «Drep de kristne»-T-skjorte i dag?

- Ja, det kunne jeg. Jeg ser ingen grunn til å vise annet enn den sterkeste forakt for kristendommen. Jeg skylder ikke kristendommen noenting. Øystein (Aarseth) innså at det var ekstremt å lage de t-skjortene, men han manet bare til at folk skulle vise sin avsky overfor kristendommen.

- Er moren din stolt av deg?

- Ja, det er hun. Gir man ungene sine frihet til å utfolde seg, får man også mer å høste som foreldre. Mer enn en sønn som bare ble innkjøpssjef på G-Sport.

SOFISTIKERT: Sigurd Wongraven er ikke som alle andre.Foto: METTE GARMANN JOHNSEN