VÅR HELT: Måns Zelmerlöw gikk til topps - ikke uventet, men det ble en thriller. Godt at ikke Russland vant. Foto: AP /NTB Scanpix
VÅR HELT: Måns Zelmerlöw gikk til topps - ikke uventet, men det ble en thriller. Godt at ikke Russland vant. Foto: AP /NTB ScanpixVis mer

Jag är inte sjuk, jag är svensk !!!

Gratulerer Måns, du er vår mann.

Storveis dramatikk i poenggivingen. Ikke uventet ble det kniving mellom Russland og Sverige. Trodde lenge at det skulle bli russisk seier. De italienske forførerne holdt stand en god stund. Norge fikk jevnt og trutt poeng og kom på en finfin 8. plass.

Grattis Svergie. Grattis Måns. Nabolandet er verdens popnasjon. De får det til, gang på gang på gang. Enten det er i MGP eller i den virkelige verden. Hatten av, ikke minst fordi Månsemann framstår som en real og trivelig fyr.

Var det Donald Duck som åpnet jubileumsfinalen? Marjetka fra Slovenia må ha inhalert helium, for nærmere Donald Duck-stemme kom vi ikke. Min personlige favoritt i år var estiske Elina Born & Stig Rästa og deres «Goodbye To Yesterday», en sensuell, pirrende og smårøff klassisk popperle. Den kom på fortjent 7. plass.

FORTJENT: Polina Gagarina og Russland kom på en fortjent 2. plass. Foto: Reuters / NTB Scanpix
FORTJENT: Polina Gagarina og Russland kom på en fortjent 2. plass. Foto: Reuters / NTB Scanpix Vis mer

Sendingen fungerte, men det jazzifiserte orkesterinnslaget som ramlet ut av tv-en mens Europa stemte, kunne jeg spart meg for: Like grandiost og «stormannsgalt» som wienervalser og annen østerriksk eksport.

Tv-regien var både storslått leken, aldri overdådig, men like fully lekker. Ingen visuell galskap som Russland la opp til da det arrangerte finalen for noen år siden. Store bilder, nære bilder, tablåer, animasjon, kjoler og vindmaskiner: Tv-fest i alle regnbuens farger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Apropos regnbuen: Den europeiske MGP-finalen, som regel andre eller tredje lørdag i mai, falt i år samtidig som folket i Irland med stort flertall gikk inn for å legalisere likekjønnede ekteskap. Tilfeldig? Neppe.

MARENGSMATRONE: Serbias Bojana Stamenov: høy sang, høy BMI.
MARENGSMATRONE: Serbias Bojana Stamenov: høy sang, høy BMI. Vis mer

MGP-finaledagen er også kalt De homofiles nasjonaldag. Med Euro-queen Conchita, den veldreide skjeggedama i kjole, som ledestjerne fikk gutta fra Europas MGP-klubber en festaften av de store i Wien Stadthalle - skal vi bedømme tv-bildene.

Om det var fest i de millioner av hjem? Sikkert. Mange velger å feire MGP-finalen som om det var 17. mai og nyttårsaften, med champagne og finstas blant venner. Og festen fikk garantert fart på seg da Serbias Bojana Stamenov åpenbarte seg. Hun er ei marengsmatrone med høy BMI og minst like høyt vokaltrøkk, og sang innvollene ut av så vel eurohomser som menigmann.

Middelmådig og kjedelig. Slik kan man summere opp årets MGP-finale. Ingen snåle artister, ingen galskap, bare en voldsom overvekt av wannabe-artister. Det blir som å sminke opp norsk annendivisjons fotball og selge det til tv-selskaper verden over som om det var Champions League. I beste sendetid. Ganske morbid, ikke sant.

For ikke å framstå som gammel og gretten, selv om det jeg er, må jeg tilstå at avstemmingen er MGP-høydepunktet. Land for land og stemme for stemme. Hvem får åtte, ti og douze points? Stemmer Balkan-avdelingen på seg selv? Er svenskene rause eller like smålige som MGP-kommentatorene deres?

Så til slutt reiser jeg glasset, nei ikke for Kjetil Mørland og Debrah Scarlett, men for Jahn Teigen og Finn Kalvik. De var våre menn og MGP-artister i henholdsvis i Paris i 1978 og Dublin i 1981. Teigen med «Mil etter mil» (1 poeng) og Kalvik med «Aldri i livet» (0 poeng). Det ble sisteplass for begge - for låter som fremdeles lever og som holder mål.

Skål, Jahn! Skål, Finn! For akkurat dette sier mye om hva MGP er.