«Jag trivs best i norska landskap»

BODØ: - Nord-Norge er som en annen dimensjon. Det er vilt, det er storslagent, sa Ulf Lundell.

Han smilte hele tida - antakelig mest fordi befant seg utenfor Sverige...

I alle fall svarte han slik på hvorfor han sa ja til å holde pressekonferanse (som han vanligvis hater) ved det eneste norske stoppestedet på turneen sin:

- Det er vel nettopp fordi jeg befinner meg i Norge...

Sist han besøkte Nord-Norge, under festspillene i Harstad for to år siden, uttalte en stupforelsket Lundell at han ville kjøpe hus og flytte nordover. I går modererte han seg litt:

- Man sier litt av hvert når man begeistres. Foreløpig blir jeg i Stockholm. Flytter jeg, blir det til varmere strøk. Men ei hytte kunne jeg tenkt meg å ha her oppe.

Ved 21-tida i går kveld gikk «Uffe» på scenen i Nordlandshallen. Nærmere 1500 fans så den svenske folkehelten. Han skuffet ingen.

Da Dagbladet nærmet seg trykkstart, var det uklart om han ville slå sin egen maratonrekord - og holde en konsert som varte i mer enn tre timer og 24 minutter. Men han var på god vei.

Dette pratet den frittalende rockeren, romanforfatteren og kunstmaleren om før konserten:

Om å bli over 49:

- Jeg klarer ikke stort mer av rockekjøret lenger. Tre- fire timer lange konserter med full energi, 40- 50 ganger i året. Om to- tre år må jeg skru ned tempoet.

Om en gang å bli 60:

- Jeg spiller vel ikke da. Skjønt jeg så Neil Young i Globen nylig. Han er 57 eller 58. Det var som å se et fjell bli født. Han er en av mine favoritter. Så det går an. Etterpå, når man er blitt en legende, kan man sette seg ned i en stol og spille gitar, sånn som John Lee Hooker. Ikke så verst det heller.

Om nåtid og nær framtid:

- Jeg maler nå og da. Jeg burde ha skrevet en roman, men har ikke lyst. Jeg driver og lager ei plate. Jeg vet når den kommer, og hvordan den blir. Men jeg vil ikke si det. For da blir den ikke sånn!

Om «Vppna landskap»:

- Den tok meg én time å skrive. Jeg kunne aldri forestille meg de retninger den tok. Det å få en hitlåt er for mange artister velsignet. For meg var det et helvete. I mange år. Men så kom jeg overens med låten. Jeg innser nå at den er bra. Helt ubevisst laget jeg en låt som angikk veldig mange mennesker i mange land. Hjemme har til og med innvandrerne trykt den til seg. Kanskje fordi den beskriver deres drøm om Sverige.

- Men det er altså ikke din beste låt?

- Si ikke det! knegger Uffe. Før han ettertenksom legger til: - Jo, den er kanskje det.

Om norsk og svensk musikk:

- Jeg har dårlig «koll på» norsk musikk, sier Uffe og tenker så det knaker. Han ser skyldbetynget på oss. Han vet ikke om noen.

- Mange svenske artister har hatt stor suksess utenlands. Noen du liker godt?

- Da Abba slo gjennom, hadde jeg et «jobbigt» forhold til dem. I dag står musikken deres fram som «outstanding» pop.

Roxette, Cardigans og Kent nevnes. Lundell griner litt på nesa:

- Han i Kent (Joachim Berg) er en god tekstskriver. Det skal han ha. Men jeg klarer ikke melodier som snor seg som mark på en krok.

Om Sverige:

- Jeg fikk oppleve 60- og 70-åra. Den mest progressive perioden på aldri så lenge. Etterpå ble det bom stopp. De siste 10- 15 åra har åpent radikale mennesker hatt et helvetes liv. Det er gode tider for egoister og kapitalister. Jeg nekter å venne meg til at Sverige er blitt sånn.

Om kjærlighet og lykke:

- Jeg er single. Å være single og barnløs som 52-åring - min yngste sønn har akkurat flyttet hjemmefra - føles fullkomment anarkistisk. Men jeg finner meg nok en kvinne igjen.

Om å dra på norgesturné:

- God idé. Men med en litt mindre produksjon enn nå. Skal vi si om to år?

Om å nyte Bodø-natta:

- Ja, jeg skal ut etter konserten. Jeg skal danse på takene med min gode venn Morten Krogvold (fotokunstner og med-artist under Nordland Musikkfestuke).

<B>GLAD I NORD-NORGE:</B> Ulf Lundell smilte og sprudlet i Bodø i går. Rockestjernen flytter ikke nordover foreløpig, men føler seg fri til å snakke fritt i det åpne nordnorske kystlandskap.