Jag trivs bäst i öppna landskap

Etter å ha hatt kvelningsfornemmelser av norsk litteratur, oppdaget Jan Kjærstad broderlandet.

DEN 7. JUNI i år, hundre år etter unionsoppløsningen, rykket 52 store og små norske organisasjoner inn en annonse der de erklærte seg avhengige av Sverige - og av resten av verden. Hittil er dette kanskje det mest sympatiske bidraget som har kommet ut av 2005\'s «uavhengighetsmarkering». Jeg slutter meg umiddelbart til en slik Avhengighetserklæring, og selv om litteratur ikke nevnes i denne forbindelsen, kunne det være på sin plass å si noe om den inspirasjon, de åpninger, vi kan finne i bøker fra andre land. Og siden det er 2005, skal jeg holde meg til Sverige.Jeg «oppdaget» den svenske samtidslitteraturen i siste halvdel av 1970-årene, etter lenge å ha hatt kvelningsfornemmelser av å følge med i de dogmatiske debattene rundt norsk sosialrealisme. De svenske forfatterne var også samfunnsbevisste, men de blandet et episk fortelleroverskudd inn i sitt politiske engasjement på en måte som jeg sjelden fant her hjemme. Jeg tenker på de første leddene i Sara Lidmans veldige Västerbotten-epos, Sven Delblancs firebindsserie om Hedeby, og ikke minst Kerstin Ekmans like omfattende og like fargerike Katrineholm-suite. I tillegg hadde Norge ingenting som lignet på P.O. Enquists eller P.C. Jersilds bøker. For ikke å snakke om Birgitta Trotzig og en Göran Tunström-roman som «Prästungen».

AV NYERE VERKER vil jeg trekke frem tre underlige litterære sveip som ikke har paralleller i norsk samtidslitteratur. Det første er en forbausende kvartett av Gunnar D. Hansson, fire bøker som ligger i grenselandet mellom lyrikk, filosofi, kulturhistorie, vitenskap og spekulasjon. «Olunn» (1989), «Lunnebok» (1991), «Idegransöarna» (1994) og «AB Neandertal» (1996). Én bok om makrellen, én om lundefuglen, én om barlinden og én om neandertalen. (Hansson ga forresten i 2000 ut et meget relevant skrift: «Förlusten av Norge».) Den som leser disse bøkene, vil ikke bare få demonstrert det poetiske potensial som ligger i et såpass begrenset objekt som f.eks. lundefuglen, de vil garantert også få skjerpet sansen for å se sammenhenger og korrespondanser. I bevisstheten skyves leseren hit og dit, fra etymologiske utlegninger av «lunde» til de gamle grekeres uvitenhet om denne arten, fra den lutherske teologiens betoning av alkefuglenes økonomiske betydning til Peter Dass\' utsagn om hvordan lundefuglene skjærer fjellet ut til bur, fra keiser Wilhelm II\'s besøk ved Runde til forsøkene på å sammenligne lundefuglens nebb med en løsnese eller maske - og er det virkelig sant, kan lundefuglen ligge på ryggen når den ruger på sitt ene egg? Du tar fatt i en liten detalj, og plutselig åpnes døren til hele verden. Du ser brått alt fra en overraskende vinkel.

LARS ANDERSSON er kjent i Norge for en roman som «Snöljus» (1979), men dessverre ikke så kjent for de siste romanene han har skrevet, blant annet tre bøker som alle, på en eller annen måte, dreier seg om et møte med India: «Kavita» (2001), «Berget» (2002) og «Vägen til Gondwana» (2004). Det ser nesten ut som om Andersson i enkelte av passasjene vil skrive sammen Sverige og India, skape en slags osmose, og i alle tre bøkene starter muligheten for en slik prosess med kjærligheten mellom en mann og en kvinne. I mine øyne tumler Lars Andersson med et prosjekt der han forsøker å ligge foran tiden istedenfor, som mange av oss andre, å fortelle om det som allerede har hendt. Alle ser at verdens land på en måte rykker tettere sammen, men Andersson er en av de få skandinaviske forfattere som skriver om det, dikter om det. Hvordan kan det oppstå et fellesskap mellom fremmede mennesker, eller mellom to så vidt forskjellige sfærer som den skandinaviske og den indiske, spør Andersson. Kan man også, i en slik bestrebelse, overskride grensen for seg selv? Kan man betrakte verden fra to steder samtidig? I den siste romanen, som ender i berglandet sør for Hoshangabad, hos et av de største stammefolkene i de sentralindiske provinsene, forsøker hovedpersonen å gå inn i - i dobbelt betydning - de mest ukjente områder og kulturer på et fremmed kontinent.Det vil si, også mitt tredje eksempel dreier seg til en viss grad om dette. Til tross for at Sven Lindqvist har et langt forfatterskap bak seg - «Myten om Wu Tao-tzu» (1967) ble lest av mange nordmenn - er det særlig fire av hans senere bøker som har fascinert meg mest. Det startet med «Bänkpress» (1988), en selvbiografisk historie om en middelaldrende intellektuell som begynner å løfte vekter. Det er en bok om kroppsbygging, samtidig med avsnitt om denne geskjeftens filosofi og historie. Men det interessante er at Lindqvist, gjennom treningen, plutselig kommer i kontakt med tanker, minner, som hittil har vært utilgjengelige. Resultatet blir en fengslende blanding av innholdselementer og sjangrer. I bevisstheten blir han til og med ført til Sahara, og dette ørken-temaet følges videre i neste bok, «Ökendykarna» (1990). Formen i «Bänkpress», preget av brudd og ulike angrepsvinkler, perfeksjoneres i denne boken som blir en hybrid av reisebeskrivelse, dagbok, litteraturhistorie, filosofisk fundering og politisk analyse. Dette siste spisses ytterligere i neste bok, «Utrota varenda jävel» (1992), hvor Lindqvist igjen reiser i Sahara, men der rasismens grusomheter nå er hovedtemaet, med utgangspunkt i setningen fra Joseph Conrads «Heart of Darkness»: «Exterminate all the brutes.»

FORELØPIG SISTE bok i denne eksepsjonelle suiten kom i år og heter «Terra Nullius». Ved å skildre en reise gjennom store deler av Australia kombinerer Lindqvist igjen sin ørken-interesse med bestrebelsene på å kartlegge kolonialismen og menneskets tilbøyelighet til å mene at noen raser er andre raser overlegne. På grunn av dette siste skiller «Terra Nullius» seg klart fra en bok som «The Songlines» av Bruce Chatwin, også fordi Lindqvist tør å reise det vanskelige spørsmålet om kollektiv skyld, om til og med vi, nålevende svensker og nordmenn, kan ha et ansvar for fortidige ugjerninger, både i vår egen verdensdel og her, langt borte. Lindqvists bok er en reiseberetning paret med en krass gjennomgang av usynliggjøringen og fornedringen av, ja, forsøket på å utrydde det folket som opprinnelig bodde i Australia, landet de britiske innvandrerne betraktet som ubebodd, tomt. Fremstillingen beveger seg mellom de mange forferdelige utslagene av denne rasismen (som massakrer, kidnapping av barn, utprøving av kjernevåpen i områder regnet som «terra nullius») og en gjengivelse av forskning og vitenskapelige arbeider, særlig av sosialantropologisk art, om aboriginene og deres kultur. Lindqvist kritiserer disse tesene, de mange misforståelsene - de fleste forfatterne hadde ikke engang vært i Australia, de hadde aldri sett en aborigin - og finner det ikke minst gåtefullt at ingen interesserte seg for disse menneskenes slektskap med sitt landskap. For aboriginenes mytologi handler om marken, ikke om himmelen - noe som også kommer tydelig frem i de akrylmaleriene som plutselig ble kjent for verden i 1980-årene. Som religionen er kunsten forankret i det lokale terrenget.Men innimellom alt dette finner Lindqvist også plass til kostelige gløtt av byer tuftet på opalgruvedrift og med et grunnvann som synes å bestå av alkohol. Han skildrer Australias spesielle botanikk (eukalyptustrærne) og geologi (Ayers Rock eller Uluru), men det er særlig hovedinntrykket av bedøvende ødslighet som opptar ham, veistrekninger på 18 mil uten en millimeters vertikal eller horisontal bøy, en tomhet, en majestetisk monotoni, som han også finner befriende. Bokens form preges av sprang. Plutselig kommer en selvbiografisk historie. Et minne. Eller en drøm.Lindqvist er en høyst aktuell forfatter. En av hans konklusjoner - apropos G8-møtet - lyder som følger: «Det är inte kunskap vi saknar. Vad som fattas oss är modet att inse vad vi vet och dra slutsatserna.»

I NORGE har vi nylig hatt en diskusjon både om fakta i skjønnlitteraturen og om blandingen av fiksjon og selvbiografisk stoff, dette siste særlig på grunn av en roman som Nikolaj Frobenius, «Teori og praksis». Den som vil utvide perspektivet, kunne ta en kikk på de tre svenske forfatterne jeg har nevnt, studere den idémessige tettheten som oppstår ved at de lar ulike former for informasjon gli inn i fremstillingen. Går det an å bruke et uttrykk som «følsom intelligens»? Alle tre benytter seg av en slags løs montasje, fragmenter som har ulike toneleier og perspektiver. Fellesnevneren for Hansson, Andersson og Lindqvist er et høyt refleksjonsnivå, motet til å la tankespor få bre seg ut og krysse hverandre. Resultatet blir en form som åpner opp og som løfter innholdet. Vi havner i en type historiefortelling som ligger langt bortenfor den enkle varianten vi alle, også vi forfattere, ofte lar oss friste av.Hva trenger vi romaner til? spurte Dagbladet i en serie for et par måneder siden. De tre forfatterne leverer også sitt svar på det: Vi trenger skjønnlitteratur fordi den kan gi oss en innsikt vi ikke finner andre steder. Det skyldes blant annet de uventede koblingene en forfatter kan gjøre i en vellykket fortelling.Det er 2005. På tide å lese mer svensk litteratur.