FLØRT MED KLISJEER: Joe (Ole Martin Aune Nilsen) får nærkontakt med livet til sitt idol, klarinettisten Leon Ropollo, gjennom rett-på-sak-tilnærmingen til den forføreriske Bess (Ane Skumsvoll). Men det er Howard (Karl Sundby) som tar over stadig mer av forestilling. Foto: Sogn og Fjordane Teater/Olav Reiakvam)
FLØRT MED KLISJEER: Joe (Ole Martin Aune Nilsen) får nærkontakt med livet til sitt idol, klarinettisten Leon Ropollo, gjennom rett-på-sak-tilnærmingen til den forføreriske Bess (Ane Skumsvoll). Men det er Howard (Karl Sundby) som tar over stadig mer av forestilling. Foto: Sogn og Fjordane Teater/Olav Reiakvam)Vis mer

Jaga jazzist

«Stoppestaden» er best når den, ja nettopp, stopper opp.

|||TEATER: Foran vinduet som ikke er et vindu henger tette persienner, og musikken som strømmer over scenen er jazz av den virkelig gamle skolen, lystige soloer gjennom et vinylknitrende slør av forgangen tid, og da vet du at selv om talemålet til de tre på scenen antyder at vi befinner oss et eller annet sted i nærheten av Jølster, så er vi ikke der, vi er i New Orleans, på et av disse slitne hotellrommene noir-helter som vår mann Joe (Ole Martin Aune Nilsen) er skjebnebestemt til å våkne opp på etter å ha blitt slått ned av ukjente gjerningsmenn.

Joe er en fetert arving som kan tillate seg å kaste bort millioner på sin store lidenskap, livet til klarinettisten Leon Ropollo, og kidnapperne Bess (Ane Skumsvoll) og Howard (Karl Sundby) er villig til å ta ham med inn i hodet til idolet, mot en klekkelig pris.

På avstand
Det er en underlighet over Sogn og Fjordane teaters oppsetning av Julian Garners «Stoppestaden», som i disse dager gjester Oslo. Det er et spill inne i spillet, og en usikkerhet om det ikke muligens er et lag av spill utenpå der igjen, og handlingen veksler stadig mellom de narrative nivåene mens Leon Ropollos liv nøstes opp.

Det har absolutt sin underholdningsverdi å se den ene puslespillbiten etter den andre seile på plass, men det er ikke helt tilfredsstillende å bli holdt på en armlengdes avstand, slik teaterleken legger opp til, og det er ikke så lett å føle noe i møte med de hissige konfrontasjonene (med og uten håndvåpen)  som stadig avbrytes. Det er noe anspent og konstruert og klisjéflørtende over flere av scenene. Det føles ikke friskt. Men det er knapt oppsetningens feil. Jeg er i det hele tatt ikke så sikker på denne Julian Garner. Programmet forkynner at «Stoppestaden» er satt opp hele tre ganger i Norge, men Garner har ikke egen Wikipedia-side og dukker ikke opp ved søk hos New York Times, og det er tilstrekkelig til at man spør seg om mannen i det hele tatt eksisterer.

Sorgtung Sundby
Skuespillerne henger i, og særlig Karl Sundby, som har en egen evne til å se ut som han bærer all verdens sorger på sine smale skuldre, holder forestillingen oppe når det løpske lokomotivet roer seg ned og på slutten finner sitt stoppested. Og på en måte involverer den inderlige, bekjennende slutten oss mer enn showet som har gått forut.