Jaga på alvor

Et eksemplarisk hamskifte.

Les alle musikkanmeldelsene

CD: I den grad et band med ti medlemmer noen gang vil kunne finne seg sjæl, så høres det ut som Jaga Jazzist i hvert fall er i nærheten på bandets tredje ordentlige album etter internasjonalt anerkjente «A Livingroom Hush» og «The Stix».

Noe for seg selv

«What We Must» er blitt varslet som bandets kjærlighetserklæring til shoegazermusikken, den drøyt femten år gamle retningen innen indierock hvor søte, enkle popstrukturer ble presset gjennom lag på lag med effekttung gitarlyd, for siden å komme ut på den andre siden som kompleks, progressiv psykedelisk pop med melodilinjer du like fullt kunne nynne på i dusjen.

I tilfellet Jaga Jazzist, vil en omfavnelse av eller tilnærming til en slik retning uansett bli noe for seg selv - man får ikke umiddelbart med seg deres intense elektronika-fakter eller Martin Horntveths frenetiske «trommemaskin-med-ADHD»-rytmer over i en slik seig sfære av stemninger og lyd.

Samtidig høres Jaga her mer ut som et band enn de noen gang har gjort. Det går også en ren og opplagt linje fra det som tilsynelatende er bandets nyorientering mot et mer gitarbasert rocklydbilde, tilbake til for eksempel den Tortoise-inspirerte «Lithuania» fra «Hush». Legg til litt for gitarist Harald Frølands evig hengslete proto-shoegazerpositur, og det går an å konkludere med at Jaga Jazzist alltid har hatt et Kevin Shields-element i musikken sin.

Omdefinerer

Det mest slående med «What We Must» er ikke bare det økte gitarnærværet, men mer hvordan Jaga Jazzist omdefinerer bruken av sitt soniske arsenal innenfor et mer tradisjonelt rockgruppe-paradigme. Trommemaskinen er for det meste borte, erstattet av et organisk, bunnsolid groove hvor turtallet er skrudd kraftig ned. Blås og fløyte har tidligere fått være med på den frenetiske moroa og virret fritt inne i Jagas lydbilde, nå opptrer de nærmest som gruppas vokal, med et melodibærende mandat de oppfyller på utsøkt vis.

En konsekvens av disse grepene er at et helt nytt alvor entrer Jaga-soundet. Her er vemod, ettertenksomhet, melankoli og ro på en måte vi aldri har hørt fra et band ellers er kjent for sitt hyperaktive og vinnende vesen. Såvidt forskjellige låter som den buldrende Slowdive-møter-Motorpsycho-åpningen «All I Know Is Tonight» , den svevende «Stardust Hotel» og den sakrale «Swedenborgske Rom» er alle flotte eksempler på Jagas voksne jeg.

Men til tross for at «What We Must» av plateselskapet omtales som «en mastodont av en plate», så er dette i grunnen et Jaga det er enda lettere å like enn før, et Jaga som foredler sin ambisiøse, komplekse musikk i mer melodiøs og organisk retning uten å miste noe vesentlig på veien.

«What We Must» slippes mandag 4. april.