BOMMER: Nord Universitet slår sammen journalistikk- og kommunikasjonsutdanningen, og Dagens Næringsliv sier opp kritikere fordi de eier en annen avis som har kritikere ansatt. Begge misforstår feltene de jobber med, og gjør betydelig skade i jakten på det lønnsomme. Foto: Shutterstock / Scanpix
BOMMER: Nord Universitet slår sammen journalistikk- og kommunikasjonsutdanningen, og Dagens Næringsliv sier opp kritikere fordi de eier en annen avis som har kritikere ansatt. Begge misforstår feltene de jobber med, og gjør betydelig skade i jakten på det lønnsomme. Foto: Shutterstock / ScanpixVis mer

Nord Universitet og Dagens Næringsliv:

Jaget etter lønnsomhet får mediehus og universiteter til å forsømme viktige oppgaver

Norge er et blånende land der bedriftsøkonomiske hensyn i stadig større grad overstyrer andre behov

Kommentar

Ikke lenge før rakettene føk til værs denne uken, kom to nyheter som ikke akkurat ga grunn til å sprake av optimisme for det kommende året.

Først kunne Nord Universitet opplyse om at de nå vil samle journalistikk- og kommunikasjonsstudiet i én mastergrad. Dette presenteres på løsningen på problemet universitetet har hatt med å trekke studenter til sin bachelorgrad i journalistikk. Deretter ble det kjent at Dagens Næringsliv kutter så godt som all sin kulturkritikk, og at avisens kunnskapsrike anmeldere må ta med seg de elegante tastaturfingrene sine til andre spalter. Dette ble begrunnet med at avisen også er hovedeier i Morgenbladet, og der har de jo anmeldere fremdeles. Så dét. I begge tilfeller er det snakk om en grunn bedriftsøkonomisk tankegang som blir brukt på områder der den ikke passer, og kan komme til å gjøre skade.

I begge tilfeller synes det å være snakk om et uvettig jag etter effektivisering. Hvorfor ha to litteraturkritikere når vi kan ha én? Hvorfor ha to utdannelser for folk som uansett skal lære å skrive? Å se etter stordriftsfordeler er greit, og ofte fornuftig, for den som produserer tannkrem eller stearinlys. Brukt som styringsfilosofi for offentligheten nærmer det seg det absurde.

Det er mange journalister som tar med seg formidlingsferdighetene sine over i kommunikasjonsbransjen, når livet som samfunnets vaktbikkje mister sjarmen for dem. Men selv om både journalister og kommunikasjonsarbeidere produserer store mengder tekst, er jobbene deres så ulike at de nesten er motsetninger. Journalisten skal vokte om sin uavhengighet. Kommunikasjonsarbeideren er en representant for en bedrift eller en institusjon. En journalist som er god i jobben sin skal snakke med flere kilder, men beholde distansen til dem og ikke la seg lure av dem som prøver å skjule eller minimere et problem. Kommunikasjonsarbeideren skal forsvare interessene og omdømmet til arbeidsgiveren sin i enhver sammenheng. Idealene, teknikkene og oppdragene for de to yrkesgruppene er så ulike at det ikke gir mening å samle dem under én mastergradsparaply.

Og ikke bare gir det ikke mening: Avgjørelsen kan bygge opp under skepsisen til journalistikken og journalistikkens metoder for å frembringe fakta, som de siste årene har vokst seg bekymringsfullt sterkt, ved å gi inntrykk av at all kommunikasjon mer eller mindre er det samme, og der skillet mellom avhengighet og uavhengighet, det å jobbe for dem man skriver om og det å jobbe for en uavhengig avis eller tv-kanal, ikke er viktig.

Dersom Nord Universitet virkelig ikke klarte å friste nok studenter til å studere journalistikk hos dem, ville det eneste rette være å legge ned studiet i sin helhet. Også Dagens Næringslivs skjødesløse avskilting av kritikerne sine tyder på beslutningstakere som ikke forstår feltet de er satt til å styre. Dersom det er om å gjøre at det skal være så få kritikere som mulig i norsk mediebransje, mister kritikken sitt vesen. Om så skulle være, kunne man bare oppnevnt én nasjonal kritiker, et utpekt orakel som med jevne mellomrom kan stige ned fra oven for å diktere hva som er bra og hva som er dårlig.

Men kritikken skal være et kor, en fri og livlig utveksling mellom folk fra forskjellige ståsteder og medier med forskjellige tradisjoner. Den skal være der slik at publikum skal kunne orientere seg i tilbudet av litteratur, filmer og musikk, og for at kulturdekningen ikke skal reduseres til lanseringsintervjuer og reklame, der den med størst markedsføringsmuskler vinner konkurransen uansett. Men, og vel så viktig: Den skal også sørge for at det finnes en overordnet, offentlig samtale om de historiene og verkene som preger samtiden, slik at diskusjonen om hva de betyr og hvor gode de er, ikke bare er å finne over vinglassene eller på Facebook.

Det skal mye til at slike tekster blir klikkvinnere. Men det er viktig at de er der, for at kulturlivet ikke skal bli et lite kretsløp for utøvere og spesielt interesserte. Dagens Næringslivs kritikere - her skal det nevnes at jeg kjenner flere av dem - skriver mindre innforstått enn Morgenbladets, og har sørget for at Dagens Næringsliv har stor troverdighet også på andre områder enn spesialdisiplinen finans og økonomi. Nå avskjærer de avisens lesere fra å få åpnet interessante kulturelle dører av kritikerne.

Alle må forholde seg til at arbeidet de gjør har en økonomisk side. Mediehus så vel som universiteter må unngå direkte sløseri. Men offentligheten er full av viktige oppgaver som ikke er umiddelbart lønnsomme. I det blånende Norge er dette noe som i stadig større grad fremstilles som et problem, også innad i institusjonene som skal utføre disse oppgavene. Nå ofrer de uten å nøle deler av sin egen troverdighet i jaget etter lønnsomheten, og river med seg troverdigheten til hele yrkesgrupper i den samme, tullete slengen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.